Er Argentinas økonomiske mirakel ekte?

Argentina gjennomgår dramatiske økonomiske endringer under president Javier Milei, som tiltrådte i desember 2023.

Etter å ha arvet en av verdens mest urolige økonomier, implementerte Milei drastiske reformer med sikte på å stabilisere hyperinflasjon, redusere offentlige utgifter og oppmuntre til investeringer.

Politikken hans har gitt blandede resultater så langt, og vekket debatt blant økonomer og investorer om hvorvidt Argentina virkelig er på vei mot bedring.

Økonomiens tilstand

Da Milei tiltrådte, var Argentina i krise.

Inflasjonen i 2023 hadde nådd 211 %, den høyeste globalt.

Økonomien gikk sammen med 1,6%, og fattigdom påvirket 45% av befolkningen.

I 2024 hadde inflasjonen avtatt til en månedlig rate på 2,7 % fra oktober, selv om den årlige inflasjonen fortsatt er nær 200 %.

BNP forventes å reduseres med 3,5 % i år, men prognosene for 2025 antyder en vekst mellom 5 % og 6 %.

Mileis regjering har oppnådd betydelige milepæler, inkludert ti måneder på rad med finanspolitiske overskudd og en reduksjon i landets risikopremie med 40 %.

Disse forbedringene har imidlertid en høy kostnad.

Fattigdommen har steget til 53 %, og reallønningene forblir stillestående for de fleste arbeidere, selv når lønningene i privat sektor begynner å ta seg opp igjen.

Hvordan avtok inflasjonen?

En viktig prestasjon av Mileis administrasjon har vært den betydelige nedgangen i inflasjonen.

Dette ble muliggjort gjennom tøff penge- og finanspolitikk.

Regjeringen eliminerte pengetrykking for å finansiere underskudd, faset ut rentebærende forpliktelser i sentralbanken og devaluerte valutaen.

Disse trekkene reduserte veksten i pengemengden, en viktig driver for inflasjon.

Månedlig engrosprisvekst, som steg til 54 % i desember 2023, har nå falt til 2 %.

Analytikere forventer at inflasjonen vil nå internasjonale nivåer innen 2025, noe som muliggjør en eventuell opphevelse av kapitalkontroll og valutaintervensjoner.

JPMorgan spår en årlig inflasjon på 29 % innen utgangen av 2025, den laveste siden 2017.

Skattedisiplin og utgiftskutt

Mileis tilnærming til finanspolitikken har vært like aggressiv.

Offentlige utgifter ble redusert med 30 % i reelle termer, med departementer konsolidert og infrastrukturprosjekter stoppet.

Sosiale ytelser og subsidier til mat, energi og transport ble drastisk redusert.

Regjeringens fokus på finanspolitisk balanse har ikke bare stabilisert finansene, men også redusert gjeld-til-BNP-forhold.

Disse kuttene har imidlertid ført til utbredt misnøye i befolkningen. Studenter protesterte mot kutt i universitetsbudsjettet, mens statsansatte og pensjonister møtte lønnsfrysing og stønadsreduksjoner.

Politikken med «kald progresjon», der inflasjonen eroderer realinntektene, har forsterket den økonomiske belastningen for millioner av argentinere.

Investeringer og privat sektor

Mileis administrasjon har jobbet for å tiltrekke utenlandske investeringer, spesielt innen energi og råvarer.

Argentina er rikt på litium, kobber og fornybare energiressurser, noe som gjør det til et attraktivt reisemål for investorer som søker alternativer til autoritære regimer.

Regimen de Incentivos para Grandes Inversiones (RIGI)-loven, vedtatt i juli, tilbyr 30-års skattelettelser for investeringer som overstiger 200 millioner dollar.

Disse insentivene har allerede begynt å bære frukter. Utenlandske selskaper har annonsert investeringer i litium og andre sektorer, noe som bidrar til en økning på 15 % i samlet sparing som andel av BNP.

Kritikere bemerker imidlertid at investeringsnivåene forblir under potensialet på grunn av vedvarende risiko og usikkerhet.

De menneskelige kostnadene ved reformer

Mens investorer feirer finansdisiplin og lavere inflasjon, er de menneskelige kostnadene ved disse reformene ubestridelige.

Fattigdom rammer nå over halvparten av Argentinas befolkning, og kjøpekraften har erodert kraftig.

Energi- og leiekostnadene har økt, spesielt for lav- og mellominntektshusholdninger. Leieliberalisering har økt boligtilbudet med 170 % og redusert nye leiepriser, men eksisterende leietakere står overfor bratte stigninger.

Arbeidsledigheten har også økt ettersom offentlige byggeprosjekter ble kansellert, og lønnsveksten har ligget bak inflasjonen.

Uformelle arbeidere, som utgjør nesten halvparten av Argentinas arbeidsstyrke, er spesielt utsatt. Mange økonomer hevder at reformtempoet kan være for høyt til at landets sosiale struktur kan håndteres.

Er denne gangen annerledes?

Til tross for alle utfordringene. Investorer er optimistiske med tanke på Argentinas fremtid under Milei.

Landets aksjemarked har steget 125 % i år, og dollarobligasjoner har hatt en avkastning på nesten 90 %.

De fleste håpefulle analytikere antyder at denne administrasjonen representerer Argentinas beste sjanse til å oppnå økonomisk stabilitet.

Argentinas historie med økonomiske kriser må imidlertid ikke tas lett på.

Sammenbruddet av Mauricio Macris reformistiske regjering i 2019, etter et lignende investormøte, er en flott påminnelse.

Uten bredere sosial og politisk støtte risikerer Mileis reformer å bli reversert, spesielt hvis fattigdom og ulikhet fortsetter å forverres.

Hva kan vi lære av dette?

Mileis politikk gir lærdom for andre nasjoner som sliter med økonomiske kriser. Hans administrasjon demonstrerer kraften til finansdisiplin og monetær reform for å temme inflasjonen.

Likevel fremhever den også risikoen ved å forfølge innstramninger uten tilstrekkelige sosiale sikkerhetstiltak.

Politikere bør balansere langsiktige finanspolitiske mål med umiddelbare sosiale behov for å unngå offentlig tilbakeslag.

Ikke desto mindre er Argentina fortsatt et marked med høy risiko og høy belønning for globale investorer.

Potensialet for vedvarende vekst er faktisk reelt, men det avhenger av Mileis evne til å opprettholde politisk støtte og levere konkrete forbedringer i levestandarden.

Midttidsvalget i 2025 vil være en nøkkelprøve på hans mandat.

Argentinas reise under Milei er langt fra over. Hvorvidt hans politikk fører til en varig bedring eller en annen syklus av ustabilitet vil avhenge av hans evne til å håndtere både økonomiske og sosiale utfordringer.

Argentina prøver å omskrive sin økonomiske historie, og kanskje vi burde gi landet litt mer tid.