Hvorfor kan 2026 bli et nytt tøft år for Venezuela?

Til tross for offisielle påstander om bedring, går Venezuela mot 2026 preget av dype strukturelle svakheter og økende usikkerhet.

Økonomen Aldo Contreras og politisk analytiker Pablo Quintero fortalte Invezz at landet fortsatt er fanget i en langvarig nedgang som begynte for mer enn et tiår siden. Venezuelas bruttonasjonalprodukt nådde toppen på over 460 milliarder dollar i 2012.

Det internasjonale pengefondet anslår nå at BNP vil utgjøre litt over 109 milliarder dollar i 2025—en nominell nedgang på omtrent 75 %.

Contreras beskriver det nåværende øyeblikket som en del av en utvidet økonomisk syklus preget av tapt produksjon, svake investeringer og vedvarende sårbarhet.

Politisk øker risikoen.

Quintero sa at Venezuelas utsikter i økende grad preges av eskalering, konfrontasjon og uforutsigbarhet, særlig i forholdet til Washington.

Disse spenningene skjerpet denne måneden etter at president Donald Trump sa at USA ville begynne å beslaglegge sanksjonerte oljetankere knyttet til Venezuela – en handling som fulgte i løpet av få dager.

I en artikkel på Truth Social 16. desember sa Trump at han hadde beordret «en total og fullstendig blokade av alle sanksjonerte oljetankere som kommer inn eller forlater Venezuela.»

Caracas fordømte tiltaket som et angrep på sin suverenitet, og lovet et svar uten å spesifisere mottiltak.

Venezuela har verdens største dokumenterte oljereserver og produserer omtrent én million fat om dagen.

Men amerikanske sanksjoner har presset det statlige oljeselskapet PDVSA til å selge mye av sin produksjon til store rabatter til kinesiske raffinerier, noe som effektivt har holdt landet utenfor globale energimarkeder.

Selv om tiltakene ser ut til å være utformet for å legge press på president Nicolás Maduros regjering, advarer analytikere om at de risikerer å belaste en økonomi som allerede er under stort press – særlig for vanlige venezuelanere.

Et skjørt makroøkonomisk utsiktsbilde

Mens Venezuelas regjering har fremhevet veksttall for 2024 og 2025, sier Contreras at tallene langt fra signaliserer en reell bedring når de måles mot historiske referanseverdier.

Per innbygger har nominelt BNP falt fra omtrent 15 500 dollar til omtrent 2 500 dollar i dag. Med blikket mot 2026 forblir makroøkonomiske indikatorer skjøre.

Uavhengige estimater setter inflasjonen så høy som 600 %, bolívar forventes å fortsette å avskrives, og et stort valutagap fortsetter å forvrenge prisene og øke kostnadene i hele økonomien.

Forskjellen mellom den offisielle valutakursen og parallelle markeder oversteg 60 % i 2025, basert på daglige sentralbankdata. Divergensen har blåst opp selskapets utgifter og forstyrret prisene i hele forsyningskjeden.

Hvis dagens trender fortsetter, kan valutakursen nå 450 bolívares per dollar innen 2026, noe som øker risikoen for en ny bølge av hyperinflasjon.

Et slikt scenario ville ytterligere svekke kjøpekraften i et land hvor mer enn 70 % av befolkningen tjener mindre enn 50 dollar i måneden.

Ulikhet og en overlevelsesøkonomi

Contreras sier at ulikheten har nådd et enestående nivå.

Venezuela, som en gang var blant Latin-Amerikas mest egalitære samfunn, viser nå tydelige inntektsforskjeller. Bare omtrent 30 % av arbeidsstyrken tjener mer enn 300 dollar i måneden, mens bare 6 % tjener over 1 000 dollar.

Resultatet er det Contreras beskriver som en «overlevelsesøkonomi», der de fleste husholdninger sliter med å dekke grunnleggende behov.

Skatteinntektene har økt—fra 5,6 milliarder dollar i 2024 til forventede 11 milliarder dollar i 2025—og oljeproduksjonen har økt etter delvis lettelse av sanksjonene knyttet til Chevron.

Men disse gevinstene har ikke ført til høyere lønninger. Minimumsmånedslønnen er fortsatt rundt $0,30, eller 130 bolívares.

Stramme pengepolitiske forhold har forsterket belastningen. Et reservekrav på omtrent 73 % og begrenset tilgang til bankkreditt har begrenset utlån og undertrykt bredere økonomisk aktivitet.

Handel uten utvikling

Den eksisterende veksten er i stor grad konsentrert om handel og tjenester. Små bedrifter – bakerier, bodegones, jernvarebutikker og minimarkeder – har vokst, delvis støttet av pengeoverføringer anslått til mer enn 4 milliarder dollar i året.

Til sammenligning forblir produktive sektorer som produksjon, bygg, jordbruk og husdyrhold stort sett inaktive. Byggeaktiviteten, for eksempel, har vært effektivt lammet i mer enn et tiår.

Ubalansen har økt regionale forskjeller. Bysentra viser lommer med forbruk og boligmangel, mens landlige og perifere områder opplever forverrede offentlige tjenester.

Salget av anslagsvis 34 000 importerte kjøretøy i 2025, ifølge bransjeestimater, står i kontrast til fraværet av langsiktig boliglånsfinansiering.

Sanksjoner, krypto- og oljerisiko

Contreras sier at den selektive lettelsen av sanksjonene har gjort lite for å låse opp bærekraftig vekst.

«Sanksjonene er delvis lempet på, men uten rettssikkerhet, kreditt eller infrastruktur tar ikke alternative sektorer av,» sa han.

Turisme, bankvirksomhet og bygg og anlegg har potensial, men er fortsatt begrenset av politisk risiko og kapitalmangel.

En tilpasning har vært økt bruk av kryptovaluta. Med begrenset tilgang til formelle valutamarkeder skal det statlige oljeselskapet PDVSA ha akseptert stablecoins som USDT for enkelte oljetransaksjoner.

"Bruken av stablecoins som USDT og USDC har blitt en avlastningsventil i fravær av offisiell utenlandsk valutaforsyning," sa Contreras.

Blockchain-analyseselskapet Chainalysis anslår at Venezuela har overført rundt 44,9 milliarder dollar i kryptovaluta det siste året, noe som understreker den økende rollen digitale eiendeler har som et parallelt betalingssystem.

Oljesektoren er imidlertid fortsatt den største kilden til usikkerhet. Nylige uttalelser fra USAs president Donald Trump om mulige blokader av sanksjonerte oljetankskip truer vekstprognosene for 2026, som for tiden antar en BNP-økning på omtrent 6,5 %.

«Hvis disse tiltakene utvikler seg til en de facto oljeembargo i Karibia, vil Venezuela miste nesten all sin utenlandske valutainntekt,» sa Contreras.

Oljeeksport står for mer enn 83 % av innflytningen av hard valuta.

Et slikt utfall kan utløse en fornyet syklus med hyperinflasjon, valutakollaps og økonomisk nedgang, lik den som ble sett mellom 2016 og 2018. Selv den beskjedne stabiliseringen registrert i 2025 kan raskt rakne.

Eskaleringspolitikk

Politisk analytiker Pablo Quintero sier at Venezuelas utsikter for 2026 i økende grad formes av eskalering, konfrontasjon og usikkerhet.

I stedet for å bevege seg mot forhandlinger eller nedtrapping, vil de kommende månedene—særlig tidlig 2026—sannsynligvis forsterke interne og eksterne spenninger. Venezuela, hevder han, går inn i en fase der konflikt blir det organiserende prinsippet for politisk makt.

Hvis det internasjonale presset øker, forventer Quintero at regjeringen forsterker sin fortelling om en ytre fiende for å konsolidere sin base og opprettholde intern samhørighet.

Tilnærmingen gir næring til en syklus av mobilisering, propaganda og ideologisk tilknytning innenfor det regjerende sosialistpartiet.

Nylige uttalelser fra Trump og USAs utenriksminister Marco Rubio, som fremstiller presset på Venezuela som effektivt, har bidratt til stemningen.

Quintero sier at strategien er mindre avhengig av direkte militær aksjon enn av psykologisk, økonomisk og diplomatisk tvang.

Olje forblir en sentral spak. Tiltak som beslag av tankskip, skipsrestriksjoner og strengere maritime kontroller er utformet for å forstyrre eksporten og begrense involveringen av partnere som Kina og Iran.

"Det vi ser er ikke konvensjonell krigføring, men en strategi med maksimalt press gjennom blokader, beslag og påvirkningskampanjer," sa Quintero.

De innenlandske konsekvensene kan bli alvorlige. Drivstoffmangel allerede i første kvartal 2026, redusert investortillit og dypere isolasjon fra globale markeder er blant risikoene. Luftfarten kan også bli påvirket dersom luftromsrestriksjonene strammes.

Dialogen stoppet opp

Diplomatiske samtaler ser ut til å være i praksis frosset, sa Quintero, uten at noen meningsfulle forhandlinger går fremover. Støtten fra allierte som Russland og Kina har vært forsiktig og begrenset.

Trumps retorikk har ytterligere forsterket spenningene. En uttalelse som hevdet bred amerikansk innflytelse over Venezuelas oljesektor, utløste regional motreaksjon. Quintero sier at budskapet var rettet mindre mot Caracas enn mot Beijing, Teheran og oljeimporterende land.

Paradoksalt nok kan slik retorikk styrke president Nicolás Maduro på hjemmefront, forsterke regjeringens anti-amerikanske narrativ og svekke en allerede fragmentert opposisjon.

Når 2026 nærmer seg, står Venezuela overfor en konvergens av eksternt press, intern propaganda og fastlåst diplomati.

Begge analytikerne advarer om at uten politisk dialog og strukturelle økonomiske reformer risikerer landet å forbli fanget i stagnasjon, med økende ustabilitet i vente.