Pakistans sukkerindustri står overfor utfordringer med overskudds- og eksportbegrensninger

Pakistans sukkerindustri, den nest største agrobaserte industrien etter tekstiler, navigerer i et komplekst nett av regulatoriske og økonomiske utfordringer.

Næringen bidrar betydelig til nasjonaløkonomien og står for 3,7 % av verdiøkningen i landbruket og 0,8 % av BNP.

Det gir sysselsetting til millioner og genererer direkte og indirekte forretningsaktivitet verdt Rs. 800 til 1000 milliarder.

Men til tross for sin kritiske rolle, står sektoren overfor strenge reguleringer som hindrer dens vekst og bærekraft.

Utdaterte sukkerlover hindrer markedsoperasjoner

Sukkerindustrien i Pakistan opererer under arkaiske lover designet for en epoke da regjeringen sørget for sukkerrørforsyning til fabrikker og kjøpte alt produsert sukker for rasjonsdepoter. Disse lovene er nå utdaterte i sammenheng med en fri markedsøkonomi.

Konkurransekommisjonen i Pakistan anbefalte å deregulere sukkersektoren for å la markedskreftene diktere prisene. Imidlertid er industrien fortsatt strengt regulert, med regjeringen som fastsetter minimumskjøpspriser for sukkerrør og priser fra fabrikk for sukker, blant andre kontroller.

Dette regulatoriske miljøet skaper et betydelig misforhold mellom anskaffelseskostnader og kontantstrømmer.

Økonomiske begrensninger og høye påslagsrater belaster bransjen

Sukkerindustriens finansielle drift er spesielt utfordrende på grunn av den korte anskaffelsesperioden for sukkerrør, som kun varer i 3-4 måneder, mens omsetning og omsetning er spredt utover året.

Dette resulterer i en alvorlig kontantstrømmismatch, da 80 % av produksjonskostnadene er konsentrert i denne korte perioden. Følgelig er sukkerfabrikker sterkt avhengige av arbeidskapitallån fra banker til høye påslagssatser på 25 % eller mer, og bruker pantsatte sukkerlagre som sikkerhet.

Salgsprovenyet brukes deretter til å betale dyrkere, offentlige avgifter, skatter, banker og andre driftskostnader.

Politiske mangler og forsinkede eksportbeslutninger forverrer krisen

Sukkerindustrien har vært i krise i årevis, delvis på grunn av feil politikk på både føderalt og provinsielt nivå.

Den minste faste prisen for sukkerrør, bestemt av provinsregjeringene, stemmer ofte ikke overens med markedskreftene som dikterer den maksimale kjøpesummen.

Dessuten setter den føderale regjeringen et tak på sukkerprisen fra fabrikken, ofte under produksjonskostnadene, uten å sette en minimumspris. Denne doble prismekanismen tvinger sukkerfabrikker til å selge med tap, noe som belaster økonomien ytterligere.

Statens regulering av sukkereksport kompliserer saken ytterligere. Eksportbeslutninger blir ofte forsinket, noe som resulterer i tapte muligheter for valutainntekter.

Den nylige forsinkelsen i godkjenningen av det eksporterbare overskuddet fra knusesesongene 2021-22 og 2023-24 førte til betydelige tap i utenlandsk valuta, anslått til millioner av dollar.

Uoverensstemmelsen mellom lokale og internasjonale sukkerpriser skaper en lukrativ mulighet for smuglere, og destabiliserer markedet ytterligere.

Høye skatter og tvangsmidler hindrer investeringer

Sukkerindustrien er underlagt en omsetningsavgift på 18 %, en av de høyeste i verden, noe som øker dens økonomiske byrder.

Dessuten iverksetter offentlige myndigheter ofte tvangstiltak uten å undersøke spørsmål grundig eller verifisere ondsinnet til sukkerfabrikker.

Slike handlinger motvirker fremtidige investeringer i sektoren. Til tross for forsikringer fra regjeringen om deregulering av sukkersektoren, er en levedyktig mekanisme ennå ikke implementert.

Sammenligning med deregulerte sektorer fremhever potensielle fordeler

Utfordringene som sukkerindustrien står overfor, står i skarp kontrast til suksessen til deregulerte agrobaserte sektorer som ris og bomull. Disse sektorene opererer etter frie markedsprinsipper, uten restriksjoner på import og eksport.

Ris- og bomullsdyrkere mottar internasjonale priser, og oppmuntrer til investeringer i forskning og utvikling, noe som fører til bedre avlinger. Til sammenligning er Pakistans sukkerrørforskningsinstitusjoner underutstyrt, og henger etter globale fremskritt innen avling og utvinning av sukrose.

Potensial for eksport og økonomisk bidrag

Til tross for utfordringene har sukkerindustrien et betydelig eksportpotensial. Pakistan kan oppnå en årlig sukkerproduksjon på 12 millioner tonn (MMT) uten ytterligere investeringer, noe som skaper et eksporterbart overskudd på 6 MMT årlig.

Konsekvent sukkereksport kan generere 4,5 milliarder dollar i valuta, med ytterligere 1 milliard dollar fra etanoleksport. Industrien bidrar også til energiproduksjon ved å bruke bagasse, et biprodukt av sukkerrør, og støtter allierte industrier som stål.