Europas økonomi er ikke døende: den virkelige historien bak gapet mellom USA og EU

Europas økonomi har blitt et yndet mål for pessimister.

Langsom vekst, høye skatter, politiske stridigheter, innvandring, aldrende demografi, alle perfekte eksempler å bruke for å tegne et dystert bilde.

Men oppfatningen av et kontinent som kollapser er overdrevet.

I virkeligheten stagnerer Europa på noen områder, blomstrer på andre og står overfor en test av utførelse i stedet for overlevelse.

Det store europeiske puslespillet

Europa ser stabilt ut. Inflasjonen er nesten tilbake til målet, arbeidsledigheten er lav, og det verste av energisjokket er i bakspeilet.

Kontinentet vokser imidlertid for sakte til å betale for løftene sine.

Eurosonen vil vokse med bare 1,2 % i år og 1 % i 2026, ifølge KPMG. Inflasjonen forventes å falle under 2 % innen utgangen av 2025.

Den europeiske sentralbanken er nær ved å avslutte sin rentekuttsyklus, med innskuddsrenten som sannsynligvis vil legge seg på 1,75 %.

Ved første øyekast ser det ut som makroøkonomisk suksess. Men ikke så raskt.

Europa har beholdt arbeidsplasser, men mistet momentum. Selskapene er lønnsomme, men investerer mindre.

Regjeringene bruker mye, men leverer liten produktivitetsvekst. Modellen som garanterte sikkerhet og komfort er nå for dyr å opprettholde.

Et trygt kontinent som glemte å vokse

Sannheten er at den gjennomsnittlige europeeren lever lenger, tar flere ferier og nyter mer sosial beskyttelse enn den gjennomsnittlige amerikaneren.

Men det har en pris.

For eksempel bruker Frankrike mer enn 31 % av BNP på sosial beskyttelse, det høyeste i Europa.

Landets offentlige gjeld er nå 113 % av BNP.

Frankrikes politiske kaos, etter å ha byttet ut flere statsministre på 15 måneder, handler ikke bare om ideologi. Det er en refleksjon av aritmetikken.

Når du bruker mye penger på pensjoner og velferd, blir det mindre rom for investeringer. Når reformene stopper opp, vokser gjelden og tilliten blekner.

Og markedene vet dette. Franske aksjer falt nesten 2 % etter den siste regjeringskollapsen.

Andre land er i bedre form, men står overfor det samme regnestykket.

Italia er stabilt for en gangs skyld, men det har fortsatt en gjeldsbelastning på over 135 % av BNP.

Selv Nederland og Irland, lenge sett på som EUs suksesshistorier, rapporterer om langsommere forretningsinvesteringer.

På tvers av blokken overgår kostnadene for Europas sosiale modell inntektene som finansierer den.

Hvorfor USA fortsetter å trekke fremover

USAs BNP per innbygger er nå omtrent 50 % høyere enn eurosonen målt til markedsvalutakurser.

Justert for priser blir imidlertid gapet mindre, selv om det fortsatt er der.

Analytikere antyder at mye av forskjellen skyldes arbeidstimer i stedet for produktivitet. Europeere jobber rett og slett mindre, og det er etter eget valg.

Men over tid betyr færre timer også mindre innovasjon, mindre kapitaldannelse og mindre markeder for skaladrevne bransjer.

I teknologi er forskjellen slående. USAs produktivitet per arbeider har økt med mer enn 10 % siden 2019. I Europa har den knapt beveget seg.

Nesten alt gapet kommer fra den digitale sektoren.

Amerika har flere innovasjonsklynger som Silicon Valley, Boston og Austin, hvor venturekapital, private equity, forskning og talent kombineres. Europas klynger er fortsatt fragmentert av grenser og regler.

Selv i 2025 kan for eksempel en oppstartsbedrift i München ikke lett skalere over hele Europa.

Nasjonale reguleringer, lisensiering og skatteforskjeller gjør det indre markedet til 27 små.

EU-kommisjonen vet dette, men endring går sakte. Et år etter Mario Draghis rapport som oppfordret til 382 konkurransereformer, har bare 11 % blitt implementert.

Investeringene som andel av BNP falt i 2024 i stedet for å øke.

Europas problem er ikke mangel på ideer eller kapital. Det er koordinering. USA bygger nye industrier med fart.

EU studerer dem, finansierer dem og diskuterer hvem som skal lede dem. Når konsensus kommer, er muligheten borte.

Illusjonen av stabilitet

Arbeidsledigheten er lav over hele blokken. Tysklands sats er 3,7 %. Frankrikes er 7,5 %. Selv Spania, som lenge har vært en etternøler, er nær 10 %, det beste nivået på mange år.

Likevel er forbrukertilliten svak, og husholdningene sparer mer enn noen gang.

Tyske og franske sparerater er nær 19 %, langt over gjennomsnittet før pandemien.

Folk bruker ikke penger fordi de ikke stoler på fremtidig vekst.

Lav inflasjon og lave renter vil ikke fikse det. Europas problem er ikke syklisk, men grunnleggende.

Uten sterkere produktivitet og investeringer vil høyere lønninger bare presse marginene.

Kontinentet risikerer et tiår med japansk stagnasjon, med anstendige jobber, men liten fremgang i levestandard.

Samtidig bruker regjeringer mer, ikke mindre. EUs nye finanspolitiske regler tillater midlertidige unntak for forsvar, men gjeldsbetjeningskostnadene øker. Det finanspolitiske handlingsrommet krymper.

KPMG anslår at flere store medlemmer fortsatt vil ha underskudd over 3%-grensen i 2026. Den politiske appetitten for dypere kutt er nær null.

Hva investorer faktisk bør se på

Europa er ikke den kurven overskriftene antyder. Inflasjonen er under kontroll, arbeidsmarkedene er stramme og den finansielle stabiliteten er sterk.

Men det strukturelle bildet betyr mer enn det sykliske. Tre indikatorer forteller den virkelige historien.

For det første, se fremgangen på et ekte indre marked for tjenester og data. Samtalene om EU Inc tar fortsatt fart, og ethvert tegn på at Brussel endelig harmoniserer digitale forskrifter vil være et signal til langsiktige investorer.

Det vil utvide det adresserbare markedet for europeisk teknologi og løfte verdivurderingene.

Europa sparer mer enn USA, men investerer mindre fordi kapitalen er låst i banker og pensjonsfond.

Et fungerende grenseoverskridende aksje- og obligasjonsmarked vil frigjøre innenlandsk sparing og redusere avhengigheten av amerikansk finans.

En annen kritisk komponent er hastigheten på prosjektleveringen. Industripolitikk og planer for grønn energi eksisterer i overflod, men godkjenninger trekker ut i årevis.

Hvis EU kan forkorte tillatelses- og anskaffelsessykluser, kan infrastruktur- og forsvarsutgifter bli en reell vekstmotor i stedet for en ny finanspolitisk byrde.

Foreløpig bør investorer forvente jevn, men uspektakulær avkastning. Eurosonen vil sannsynligvis vokse rundt én prosent neste år, med inflasjon nær målet og ett siste rentekutt fra ECB.

Det er ikke spennende, men det er stabilt. Oppsiden ligger i reform. Hvis Europa kan fikse sitt stordriftsproblem, vil regionen overraske på den positive siden.