Hvordan konflikten med Iran kan gi ringvirkninger for økonomiene i USA og Europa

En ny krig i Midtøsten utspiller seg på et tidspunkt da verdensøkonomien så vidt er i ferd med å finne fotfeste.

Veksten i den amerikanske økonomien hadde overrasket på oppsiden, Europa var på vei ut av stagnasjon, og sentralbankene forberedte seg på å lette pengepolitikken etter to år med kamp mot inflasjonen.

Nå tester en konflikt som begynte som en regional konfrontasjon om hvorvidt den skjøre framgangen kan holde.

Styrerom, finansdepartementer og handelsgulv regner nå om forutsetningene i sanntid, vel vitende om at geopolitisk risiko sjelden forblir begrenset til regionen der den startet.

Hvor eksponert er Irans egen økonomi?

Iran gikk inn i denne konfrontasjonen med dype strukturelle svakheter i økonomien.

År med sanksjoner, valutakollaps og høy inflasjon hadde allerede svekket kjøpekraften og investeringene. Nylige rapporter beskriver inflasjon nær flere tiårs topper og matvarepriser som stiger i tresifrede prosenttall.

Rialen har mistet det meste av sin verdi de siste årene. Kapital har strømmet inn i reale eiendeler snarere enn produktive virksomheter.

Eskaleringen øker det operative presset ettersom infrastrukturelle forstyrrelser, finansiell isolasjon og økt sikkerhetsrisiko ytterligere begrenser handel og investeringer.

Et land med mer enn 85 millioner innbyggere og betydelige energireserver står nå overfor ikke bare økonomisk stagnasjon, men også muligheten for dypere kontraksjon hvis ustabilitet sprer seg internt.

Enhver langvarig uro risikerer intern fragmentering eller strengere statlig kontroll, noe som reduserer økonomisk dynamikk og utenlandsk engasjement.

For globale investorer er risikoen ikke bare Irans BNP, men potensialet for at intern ustabilitet sprer seg over grenser gjennom migrasjon, sikkerhetsbekymringer og regionale allianser.

Hva skjer med global tillit?

Moderne økonomier er sterkt avhengige av forventninger. Bedrifter investerer når de stoler på at regler og handelsruter vil holde. Forbrukere bruker når de tror inntekten deres er trygg. Krig kompliserer begge deler.

Undersøkelser før eskaleringen viste forbedret forretningstillit i USA og gradvis stabilisering i Europa.

Den framgangen kan stoppe raskt hvis selskaper utsetter ansettelser og kapitalutgifter.

Store multinasjonale selskaper med eksponering mot globale forsyningskjeder er spesielt følsomme for geopolitisk risiko. Forsikringskostnadene stiger. Fraktmønstre endres. Selskaper øker bufferlager. Hver beslutning er rasjonell isolert sett, men samlet virker det dempende på veksten.

Finansmarkedene reagerer ofte før den reelle økonomien.

Tilfluktssøkende kapital til dollar og amerikanske statsobligasjoner kan stramme finansielle forhold andre steder. Samtidig kan fremvoksende markeder med svakere valutaer oppleve kapitalutstrømning.

Høyere volatilitet øker lånekostnadene for selskaper og stater. Selv om den fysiske konflikten forblir begrenset, kan det finansielle kanalet spre stress i stor skala.

Hvorfor Europa kjenner presset mer direkte

Euroområdet er i ferd med å komme seg ut av en periode med svak vekst, der industrien fortsatt ligger under potensialet og det finanspolitiske handlingsrommet er begrenset i flere land.

Inflasjonen hadde beveget seg nærmere Den europeiske sentralbankens mål etter energisjokket fra Russland–Ukraina-krigen.

En langvarig konflikt i Midtøsten kompliserer den utviklingen.

ECB har advart i tidligere scenarioanalyser om at vedvarende forstyrrelser i regional aktivitet kan utløse et betydelig hopp i energi­drevet inflasjon og et kraftig fall i produksjonen.

I én alvorlig modell falt veksten i euroområdet med 0,6 prosentpoeng, mens inflasjonen steg med mer enn 0,8 prosentpoeng.

Selv uten det mest ekstreme scenariet kan usikkerheten alene bremse investeringene.

Tysklands industribase forblir følsom for global etterspørsel og handelsstrømmer.

Sør-europeiske økonomier er sterkt avhengige av turisme og ekstern tillit.

Regjeringer som nylig hadde trappet ned krisestøtte, kan igjen bli presset til å beskytte husholdninger hvis prisene stiger eller veksten svikter.

Pengepolitikken blir mer kompleks. Beslutningstakere må veie midlertidige prispress mot svakere aktivitet.

Markedene har allerede justert forventningene for renteendringer. ECB kommer trolig til å opptre forsiktig, og vil følge både inflasjonsforventninger og kredittforhold.

Hvor godt skjermet er USA?

USA har fordel av større energiuavhengighet og et stort hjemmemarked. Det gir en viss beskyttelse mot direkte eksterne sjokk. Men beskyttelse er ikke det samme som immunitet.

Den amerikanske økonomien hadde gått inn i året med et sterkt arbeidsmarked og bedring i bedriftsoptimismen.

Og mens bedriftsundersøkelser pekte på fornyet kapitalinvestering etter en periode med forsiktighet, kan en vedvarende geopolitisk konflikt skape nøling. Selskaper som står overfor usikkerhet om handelsruter, global etterspørsel eller politisk eskalering, avbryter ofte ekspansjonsplaner.

Federal Reserve står også overfor et smalt handlingsrom. Hvis inflasjonen akselererer igjen som følge av globale faktorer, kan Fed utsette lettelser selv om innenlandsk vekst avtar.

Under Russlands invasjon av Ukraina inntok Fed først en forsiktig linje før den akselererte innstrammingen da inflasjonen skjøt i været.

Myndighetene vil nå overvåke om prispresset sprer seg utover overskriftsindikatorene og om finansielle forhold strammes betydelig.

En kort konflikt vil i stor grad la USAs vekst være intakt. Mer pessimistiske scenarier vurderer muligheten for forlenget regional ustabilitet, bredere handelsforstyrrelser og økte finanspolitiske kostnader.

I så fall kan veksten i USA avta betydelig, og ledigheten kan stige fra dagens lave nivåer.

Risikoen for sammensatte sjokk

Én isolert konflikt er sjelden avgjørende for en global økonomi på 100 billioner dollar. Bekymringen er akkumulering.

Handelsspenn, skiftende tollpolitikk, finansmarkedsvolatilitet knyttet til teknologisektorer og høye offentlige gjeldsnivåer utgjør allerede et komplekst bakteppe.

Når sjokk overlapper, kan de avdekke skjulte sårbarheter. Private kredittmarkeder, belånte selskapsbalanser og pressede finanspolitiske posisjoner blir mer utsatte under stress.

Forsikringskostnader, trusler mot cybersikkerhet og regionale stedfortrederkonflikter legger til flere risikokanaler.

En langvarig asymmetrisk kampanje, som noen strateger anser som mer sannsynlig enn en kort konvensjonell krig, forlenger usikkerheten over tid og geografi.

Dagens globale økonomi er mindre energiintensiv enn forrige tiår, og sentralbankene har sterkere troverdighet.

Imidlertid betyr sammenkoblede forsyningskjeder og finansmarkeder at tilliten kan svekkes raskt dersom investorer oppfatter eskaleringen som uten klart sluttpunkt.

Varigheten avgjør det makroøkonomiske utfallet

De fleste basisscenarier antar at konflikten forblir begrenset og relativt kort.

Under den antakelsen er virkningen på global vekst beskjeden, inflasjonspresset midlertidig og sentralbankene tålmodige.

Hvis konflikten varer i flere måneder eller sprer seg regionalt, øker konsekvensene. Investeringer bremser. Regjeringer revurderer finanspolitiske planer.

Finansmarkedene krever høyere risikopremie. Sentralbankene står overfor ubehagelige avveininger mellom vekst og prisstabilitet.

Markedene priser for øyeblikket inn at konflikten begrenses.

Den vurderingen hviler på troen om at eskaleringen ikke vil løpe løpsk og at politiske aktører vil handle for å forhindre alvorlig økonomisk skade.

Investorer følger derfor ikke bare overskriftene fra regionen, men også indikatorer for tillit, kredittforhold og politiske reaksjoner.

Den økonomiske historien vil i mindre grad bli skrevet av det første angrepet og mer av hvor lenge usikkerheten vedvarer og hvordan institusjonene absorberer den.