Hellas' økonomiske gjenopprettingsparadoks: Veksten stiger, levestandarden faller

Hellas er et land som ofte forbindes med sin turbulente økonomiske historie.

For et tiår siden vaklet det på randen av økonomisk kollaps.

I dag er det en av de raskest voksende økonomiene i Europa, og har jevnlig overgått gjennomsnittet i eurosonen siden pandemien.

Landets økonomiske vekst har imidlertid ikke ført til meningsfulle forbedringer i levestandarden til innbyggerne.

I en 24-timers generalstreik den 20. november protesterte tusenvis av greske arbeidere over hele landet, med forstyrrelser i frakt, transport og offentlige tjenester.

Demonstranter krevde umiddelbare tiltak fra myndighetene for å beskytte kjøpekraften deres, som har blitt erodert av inflasjonen som langt overgår lønns- og pensjonsøkningene.

Et tiår med gjeld og gjenvinning

Hellas' økonomiske utfordringer går tilbake til landets statsgjeldskrise fra 2009 til 2018.

I løpet av denne perioden lånte Hellas over 280 milliarder euro i redningsmidler fra sine europeiske partnere og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Til gjengjeld iverksatte den harde innstramminger, kuttet ned lønninger og pensjoner og privatiserte offentlige verdier. Innen 2020 nådde dets gjeld i forhold til BNP en topp på astronomiske 207 %.

Spol frem til 2024, og bildet ser dramatisk annerledes ut.

Hellas har gjenvunnet status som investeringsgrad og redusert sin gjeldsandel til 162 %, med ytterligere reduksjoner til 149 % forventet innen 2025 og 133,4 % innen 2028.

For et land som en gang ble ansett som Eurosonens svakeste ledd, er dette en bemerkelsesverdig snuoperasjon.

Men denne utvinningen har kostet. Innstrammingene som er iverksatt har utslettet en fjerdedel av den økonomiske produksjonen.

Og mens BNP har tatt seg opp igjen, har ikke lønninger og levestandard holdt tritt.

Vekst som skjuler ulikhet

Hellas økonomiske vekst er unektelig imponerende. I løpet av de siste årene har Hellas konsekvent utkonkurrert sine jevnaldrende, med robuste offentlige og private investeringer som driver oppgangen.

IMF spår en BNP-vekst på 2,3 % i 2025, mer enn det dobbelte av gjennomsnittet i eurosonen på 1,3 %.

Denne veksten er et resultat av finanspolitisk disiplin. Hellas har prioritert å redusere sin gjeld gjennom tidlig nedbetaling, og finansdepartementet planlegger å tilbakebetale 8 milliarder euro av bilateral gjeld mellom 2026 og 2028.

Disse tiltakene har økt investortilliten og senket lånekostnadene, med avkastningspremien på greske obligasjoner nå på den laveste siden 2008.

Til tross for den blomstrende økonomien, er imidlertid Hellas fortsatt et av de fattigste landene i eurosonen. I følge OECD-data er kjøpekraften blant de laveste i Europa, med bare Bulgaria rangert lavere.

Minste brutto månedslønn har steget fra €650 i 2019 til €830 i dag og er satt til å nå €950 innen 2027.

Men for mange grekere er disse økningene utilstrekkelige til å kompensere for de økende kostnadene for mat, energi og bolig.

Arbeidstakere rapporterer at kjøpekraften deres er redusert med så mye som 50 % sammenlignet med nivåene før krisen.

Hvorfor rammer inflasjonen arbeidstakere så hardt?

Inflasjon påvirker alle, men dens innvirkning på arbeidstakere er spesielt uttalt når lønnsveksten henger etter økende kostnader.

Ifølge Hellas største fagforening i privat sektor, GSEE, er basisvarer i økende grad utenfor rekkevidde på grunn av praksis fra «oligopoler» som holder prisene kunstig høye.

For eksempel har energiprisene – som allerede er høye over hele Europa – vært spesielt utfordrende i Hellas, der lavere lønninger forsterker byrden på husholdningene.

Mens regjeringen har redusert skattene på visse varer og tjenester, argumenterer fagforeningene for at disse tiltakene ikke har vært nok til å kompensere for levekostnadskrisen.

Hvordan har regjeringen reagert?

Den greske regjeringen har erkjent disse utfordringene, men insisterer på at finansdisiplin fortsatt er avgjørende.

Finansminister Kostis Hatzidakis understreket nylig viktigheten av å opprettholde primære overskudd og redusere gjeld for å tiltrekke seg investorer og sikre langsiktig stabilitet.

Budsjettet for 2025 gjenspeiler denne tilnærmingen. Det inkluderer 1,1 milliarder euro i ekstra utgifter for å finansiere lønns- og pensjonsøkninger, samtidig som det anslås en BNP-vekst på 2,3 %.

Regjeringen har også hevet minstelønnen fire ganger siden 2019 og økt pensjonene for å støtte utsatte grupper.

Statsminister Kyriakos Mitsotakis har oppfordret EU til å adressere ulikheter i kraftpriser på tvers av medlemslandene, og hevder at høye energikostnader påvirker land som Hellas uforholdsmessig.

Kritikere hevder imidlertid at disse tiltakene ikke klarer å løse de grunnleggende årsakene til Hellas økonomiske ulikhet.

Lærdom fra krisen

Hellas' økonomiske oppgang gir verdifulle lærdommer for andre land som navigerer etter en krise.

For det første kan finansdisiplin og strukturelle reformer gi resultater, noe som fremgår av Hellas' gjeldsreduksjon og forbedrede investortillit.

Men Hellas' erfaring fremhever også risikoen ved å fokusere for sterkt på makroøkonomiske indikatorer mens man neglisjerer de levde opplevelsene til vanlige borgere.

Økende BNP-tall betyr lite for arbeidere hvis lønn har stagnert og som har tæret på kjøpekraften.

For at Hellas skal oppnå bærekraftig vekst, må landet finne en måte å kombinere finanspolitisk ansvar med politikk som adresserer ulikhet.

Dette inkluderer å takle inflasjon, styrke sosiale sikkerhetsnett og sikre at lønnsøkningene holder tritt med levekostnadene.

Hva er det neste for Hellas økonomi og arbeidere?

Hellas' evne til å overvinne disse utfordringene vil avgjøre den langsiktige suksessen for landets utvinning.

Mens landets økonomiske snuoperasjon er imponerende, sliter innbyggerne fortsatt med arven etter innstramminger og presset fra økende inflasjon.

Når Hellas går inn i sin neste fase av bedring, må regjeringen fokusere på å sikre at vekst kommer alle til gode – ikke bare investorer og kreditorer. For et land som allerede har overvunnet så mye, er dette neste skritt i å bygge en virkelig robust økonomi.