På innsiden av Indias coachingindustri og kampene til statlige jobbaspiranter

Av Dheeya Singh

For millioner av unge indere er jakten på en statlig jobb mer enn en karrierevei – det er en kulturell ambisjon, en familieforventning og, for mange, den eneste oppfattede veien til stabilitet og respekt.

Likevel har reisen ofte en høy pris: år med nådeløse studier, økonomisk belastning og økende følelsesmessig press.

Etter hvert som Indias trenerindustri blomstrer, oppstår spørsmålet – hva er den virkelige kostnaden ved å jage denne drømmen?

En juggernaut på flere milliarder rupier

Indias trenersektor har vært vitne til eksplosiv vekst det siste tiåret, og har blitt en hjørnestein i landets parallelle utdanningsøkonomi.

I 2024 anslås industrien å være verdt over 50 000 crore, med anslag som tyder på at den vil nå 1.3 lakh crore innen 2028.

Denne økningen er drevet av den harde konkurransen om offentlige jobber – stillinger som ikke bare tilbyr lønninger, men sosial status, jobbsikkerhet og en følelse av prestasjon i et land med en befolkning på 1,43 milliarder.

Regnskapsår	GST samlet inn (₹ crore)	Implisitt markedsstørrelse (₹ crore)
2019–20	2,240.73	12,448
2020–21	2,215.24	12,307
2021–22	3,045.12	16,917
2022–23	4,667.03	25,928
2023–24	5,517.45	30,652

Tabellen fremhever den raske kommersialiseringen av Indias coachingindustri, med GST-innkrevinger som er mer enn doblet over fem år – fra 2,240 crore INR i 2019–20 til over 5,500 crore INR i 2023–24.

Med standard GST-sats på 18 % tilsvarer dette en underforstått markedsstørrelse på over 30 000 crore INR i fjor.

Til tross for en kort nedgang under pandemien, har sektoren tatt seg kraftig opp igjen, noe som understreker dens økende rolle i landets parallelle utdanningsøkonomi og omfanget av økonomiske forpliktelser fra studenter og deres familier.

Hvert år søker rundt 22 millioner kandidater om ulike statlige eksamener, fra Union Public Service Commission (UPSC) til bank, jernbaner og statlige tjenester.

Oddsen er imidlertid fortsatt skremmende: mindre enn 0,1 % av søkerne lykkes med å sikre seg en stilling.

Til tross for disse små sjansene, registrerer coachingsentre over hele landet lakhs av studenter årlig, og selger drømmen om offentlig tjeneste og et bedre liv.

Markedsføring, gebyrer og realitetssjekken

Coachinginstitutter markedsfører seg selv som inngangsporter til suksess, lover ekspertveiledning, eksklusivt studiemateriell og personlige mentorskap.

Avgiftene gjenspeiler disse løftene, som varierer fra INR 50 000 til INR 3 lakh per kurs – en betydelig investering for de fleste indiske familier, spesielt de fra landlige eller lavere inntektsbakgrunner.

Likevel er virkeligheten bak de glansede annonsene ofte sterkt annerledes.

Divyangna, en UPSC-aspirant fra Lucknow, deler sin erfaring: «Jeg følte meg manipulert etter å ha innsett at suksessratene som markedsføres av coachinginstituttet ikke er sanne i det hele tatt. De fleste av elevene var ikke engang en del av klasseromsopplevelsen.»

Historien hennes er et ekko av utallige andre som, etter å ha betalt ublu honorarer, oppdager at veien til suksess verken er garantert eller så støttende som lovet.

Pedagog og UPSC-trener Shikhar Saurav erkjenner de etiske bekymringene: "Det er moralsk galt og uetisk å annonsere på en måte som ikke avslører fullstendig informasjon, som ikke avklarer på hvilket stadium eller trinn en student samhandler med en institusjon."

Andre lærere hevder imidlertid at ansvaret ligger hos elevene og deres familier for å utføre due diligence, og insisterer: «Instituttet kan bare gi en retning.»

Den emosjonelle og økonomiske belastningen

Coachingbransjens nådeløse markedsføring, kombinert med samfunnspresset for å sikre seg en statlig jobb, har skapt en syklus av håp og desillusjon.

Studenter blir ofte behandlet som klienter, ikke enkeltpersoner, med institutter som opprettholder "falskt håp" gjennom hyppige prøvetester og mentorskap.

De følelsesmessige kostnadene er høye – mange aspiranter rapporterer følelser av angst, utilstrekkelighet og til og med depresjon når de sliter med å oppfylle forventningene.

En undersøkelse fra 2023 fant at over 60 % av studentene som var påmeldt coachingklasser følte at deres mentale helse ble negativt påvirket av presset for å lykkes.

Økonomisk bruker familier ofte sparepenger eller tar opp gjeld for å betale coachingavgifter, med liten sikkerhet for avkastning på investeringen.

Industriledere er delt i spørsmålet om ansvarlighet.

Mens noen, som Saurav, etterlyser større åpenhet og etisk annonsering, hevder andre at studentene må ta ansvar for sine valg.

Denne spenningen gjenspeiler en bredere debatt om rollen til privat utdanning i Indias arbeidsmarked – og i hvilken grad kommersielle interesser bør få lov til å forme fremtiden til millioner.

Regjeringsrepresentanter har også begynt å legge merke til det. Utdanningsdepartementet har erkjent behovet for regulering, med en høytstående tjenestemann som uttaler: "Det er en økende bekymring for mangelen på tilsyn i trenersektoren. Vi utforsker politiske intervensjoner for å sikre rettferdig praksis og beskytte studenter mot utnyttelse.»

Indias ungdom og sysselsettingskrisen

India er hjemsted for verdens største ungdomsbefolkning, med over 600 millioner mennesker under 25 år. Dette demografiske utbyttet, hvis det utnyttes, kan drive økonomisk vekst i flere tiår.

Likevel er virkeligheten for mange unge indere en av usikkerhet og frustrasjon.

Arbeidsledigheten blant nyutdannede var på 17.8 % i 2023, ifølge Center for Monitoring Indian Economy (CMIE), og offentlige jobber er fortsatt knappe i forhold til etterspørselen.

Resultatet er en økende avhengighet av coachinginstitutter, som lover en vei til sikkerhet, men som ofte gir skuffelse.

Som en tidligere aspirant sa det: "Vi bruker vår ungdom og vår families sparepenger for en sjanse, ikke en garanti for, et stabilt liv."

Oppfordringer til reform

Den raske ekspansjonen av coachingbransjen har avslørt hull i regulering og tilsyn.

I motsetning til formelle utdanningsinstitusjoner, opererer coachingsentre med minimal statlig inngripen.

Det er ingen gebyrtak, ingen standardiserte læreplaner og lite åpenhet om faktiske suksessrater.

Eksperter og studentforkjempere etterlyser presserende reformer, inkludert:

• Gebyrregulering: For å forhindre utnyttelse og sikre rimelighet.
  
• Åpenhet i annonsering: Pålegg om avsløring av reelle suksessrater og arten av studentengasjement.
  
• Kvalitetsstandarder: Sette standarder for undervisning, materiell og elevstøtte.
  
• Psykisk helsestøtte: Gi ressurser til studenter som takler stress og skuffelse.
  

Etter hvert som Indias coachingindustri fortsetter å ekspandere, blir behovet for balanse stadig mer presserende.

Ambisjoner må matches av realistiske forventninger, og jakten på en drøm bør ikke gå på bekostning av økonomisk trygghet eller mentalt velvære.

Beslutningstakere, lærere og industriledere må jobbe sammen for å skape et system som støtter, snarere enn utnytter, ambisjonene til Indias ungdom.

Dr. Anil Sahasrabudhe, styreleder for National Educational Technology Forum, bemerker: "Coachingindustrien har blitt et parallelt utdanningssystem. Selv om det fyller hull etter formelle institusjoner, må det holdes til høyere standarder for åpenhet og ansvarlighet for virkelig å tjene studentenes interesser.»

Kostnadene ved å jage en statlig jobb i India i dag måles ikke bare i rupier, men i tapte år, følelsesmessig belastning og, for mange, en følelse av svik.

Etter hvert som coachingbransjen blomstrer, øker også imperativet for reform. Uten meningsfull endring vil drømmene til millioner forbli nettopp det – drømmer, kostbare og uoppfylte.

(Dheeya Singh er praktikant ved Invezz, basert i New Delhi og tar for tiden en BA (Hons.) i statsvitenskap fra Kirorimal College, University of Delhi. Hun spesialiserer seg på politikk og internasjonale relasjoner.)