Den store Fed-avgjørelsen: 3 nøkkeltemaer å se etter

Federal Reserve er i ferd med å foreta en av sine største samtaler for året på onsdag.

Denne ukens rentebeslutning er begivenheten markedene er klistret til.

Med 96 % sjanse for et rentekutt priset inn, ser utfallet nesten sikkert ut. Det som ikke er sikkert er konteksten.

Inflasjonen er fortsatt klissete, det politiske presset øker, og gull handles ikke bare som en sikring mot prisøkninger, men også som en sikring mot troverdighet.

Når vi går inn i beslutningen, skiller tre temaer seg ut som investorer bør holde i forkant.

Kommer Fed til å kutte mens inflasjonen fortsatt er høy?

Markedene er sikre på at Fed vil trimme styringsrenten med 25 basispunkter denne uken.

Den effektive renten har ligget på 4,25 til 4,50 prosent en stund. Et lite skritt lavere ser ut til å være sannsynlig etter en rekke svake økonomiske indikatorer.

Arbeidsledigheten er på 4,3 %, den høyeste raten siden slutten av 2021.

Arbeidsdepartementet reviderte jobbveksten ned med 911 000 for perioden april 2024 til mars 2025.

Ukentlige arbeidsledighetstrygd steg til 263 000 i begynnelsen av september, et kraftig hopp fra sommergjennomsnittet.

I mellomtiden er inflasjonen ikke helt under kontroll. Konsumprisene steg 2,9 % i august fra året før.

Kjerneinflasjonen, som ekskluderer mat og energi, var på 3,1 %. Feds foretrukne måler, kjerne-PCE-indeksen, sporer nær 2,9 %.

Selv om dette ikke er krisetall, er de fortsatt over Feds mål.

Å kutte nå betyr å akseptere at inflasjonen ikke vil nå Feds foretrukne nivåer.

Til syvende og sist vil Feds språk bety like mye som handlingen. Styreleder Jerome Powell vil hevde at trekket er en forsikring for et mykere arbeidsmarked.

Investorer bør erkjenne at Fed ikke venter på at inflasjonen skal gå tilbake til målet før den avtar.

Det satser på at arbeidsrisikoer oppveier faren for å forankre et nytt inflasjonsgulv.

Kan pengepolitikken kompensere for tollsatser?

Det er her policy-misforholdet oppstår. Mye av prispresset kommer ikke fra overetterspørsel, men fra tariffer.

Det nåværende handelsregimet har økt kostnadene på tvers av importerte varer.

Forskningsestimater tyder på at nye tariffer kan legge til 1,7 % til det totale prisnivået på kort sikt.

Industri og engroshandel har hatt de største tap av arbeidsplasser den siste tiden.

En lavere styringsrente gjør ikke importerte deler billigere eller oppveier tolltillegg.

For disse sektorene er rentekutt stort sett irrelevante. Likevel er det her det politiske presset er sterkest.

Resultatet er en sentralbank som bruker pengepolitiske lettelser for å svare på et finans- og handelssjokk den ikke kan fikse.

Alt dette betyr at lavere renter kan støtte kreditt og løfte aksjeverdier, men de vil ikke reversere tariffdrevet inflasjon.

Denne kombinasjonen risikerer å skape en syklus der aktivaprisene stiger mens realøkonomiske kostnader forblir høye.

Sist gang dette skjedde, på 1970-tallet, steg gull mer enn 2,000 %.

Uavhengighet er i ferd med å bli en markedsvariabel

Feds troverdighet handler ikke bare om inflasjonsforventninger lenger. Det handler nå om politisk uavhengighet.

Risikoen er at investorer tolker ethvert kutt som å gi etter for press fra Det hvite hus.

Markedet ser kanskje ikke lenger på fremtidig guiding som troverdig, men som betinget av politiske hendelser.

Denne oppfatningen endrer risikoprising. Terminpremiene kan stige selv om styringsrenten faller.

Valutavolatiliteten kan øke hvis investorer tror dollarens bane avhenger av politiske sykluser i stedet for økonomiske data.

Dette er grunnen til at Feds avgjørelse denne uken er mer enn en teknisk justering. Det er et signal om selve institusjonen.

Økningen i likviditetsetterspørselen understreker også skjørheten. Bankene låner i rekordtempo gjennom Feds stående repo-fasilitet de siste månedene.

Dette viser hvor trange forhold plutselig kan oppstå. Investorer bør forvente flere av disse korte utbruddene. De vil ikke senke systemet, men de er påminnelser om at rørleggerarbeidet er følsomt for troverdighet.

Gull som troverdighetssikring

Gull har nådd rekordnivåer i år, men driverne er annerledes enn tidligere.

Det er ikke bare en sikring mot inflasjon. Det er også i ferd med å bli en sikring mot institusjonell troverdighet.

Sentralbanker har vært nettokjøpere i tre år på rad, og legger til mer enn 1,000 tonn årlig.

Med dagens priser går dette utover spekulasjoner. Det er diversifisering bort fra dollaren ettersom tilliten eroderer.

For investorer betyr dette at gull ikke bør behandles som en boble. På 1980- og 1990-tallet kollapset gull fordi inflasjonen falt og dollarens troverdighet steg.

I dag, selv med inflasjonen som avtar, fortsetter kjøp av offisiell sektor.

Det gjør gull mindre syklisk og mer strukturelt. Det er beskyttelse ikke bare mot økte priser, men mot politisk innflytelse over pengepolitikken.

Dette endrer også hvordan porteføljer skal bygges. Gulleksponering gjennom ETF-er eller fysisk allokering er mer fornuftig enn å jage gruveaksjer med høy beta.

Sistnevnte avhenger av innsatskostnader og eierstyring og selskapsstyring. Førstnevnte gjenspeiler selve troverdighetssikringen.

Den nye likevekten: en verden på 3 prosent

Den kanskje viktigste innsikten er at politiske lettelser med kjerneinflasjon nær 3 % risikerer å forankre dette nivået som den nye likevekten.

Den nøytrale realrenten kan ha forskjøvet seg høyere på grunn av deglobalisering og høyere budsjettunderskudd.

I så fall er kanskje ikke Feds kutt dypt stimulerende, men likevel nok til å la inflasjonen sitte fast over målet.

Dette er faren for investorer som antar en rask avkastning til en verden på 2 %. Risikoen er at markedene tilpasser seg en verden på 3 % i stedet.

I det miljøet kan aksjer forbli støttet av likviditet, men realinntektene forblir presset.

Obligasjoner gir mindre beskyttelse. Og gull, som både en inflasjonssikring og en troverdighetssikring, forblir etterspurt.