Europa øker forsvarsproduksjonen — kan den bli klar i tide?

Europa og forsvar har blitt skrevet om utrettelig det siste året. Og selv om hastverket stadig blir høyere, matcher handlingene fortsatt ikke omfanget av problemet.

Hendelsene i januar alene, som troppetilbaketrekninger, tolltrusler og arktisk risiko, gjorde en langsom debatt om byrdedeling til en reell test på om Europa kan beskytte seg selv uten å gå tilbake til noen andre, igjen.

Til syvende og sist velger ikke Europa strategisk autonomi. Det blir tvunget inn i det, raskere enn institusjonene er designet for å håndtere. Og investorene priser dette inn.

Når sikkerhet slutter å være abstrakt

Administrasjonsskjemaer og bemanningsbeslutninger taler høyere enn slagmarker i dag, spesielt når det gjelder proteksjonisme.

USA begynte å trekke ut et lite antall offiserer fra NATO-organer knyttet til etterretningsfusjon, spesialoperasjonsplanlegging og maritim koordinering. Og selv om tallene var beskjedne, var ikke budskapet det.

Samtidig forpliktet europeiske ledere seg til forsvarsutgiftsmål som for noen år siden ville ha virket urealistiske.

5 % av BNP diskuteres nå åpent, ikke som en fjern ambisjon, men som noe som bør komme nærmere 2030 enn 2035.

For kontekst viser NATO-data at bare et fåtall europeiske land nådde selv 2 % før Ukraina-krigen.

Resultatet er et nytt utgangspunkt. Sikkerhet er ikke lenger en forsikring tegnet av noen andre.

Det har blitt en post som konkurrerer med pensjoner, helsevesen og gjeldsbetjening. Markedene har allerede tilpasset seg denne realiteten. Politikken er fortsatt i ferd med å ta igjen.

Europa har fortsatt et avhengighetsproblem

Europa beskriver ofte sin forsvarsutfordring som å bruke for lite. Det dypere problemet er å bruke penger på feil måte for lenge.

Mellom 2020 og 2024 kom omtrent 64 % av europeiske NATO-våpenimporter fra USA, ifølge SIPRI.

Dette inkluderer fly, missiler, luftforsvarssystemer og programvarelagene som binder dem sammen.

Dette er ikke varer som lett kan byttes ut, fordi de låser kjøpere fast i forsyningskjeder, oppgraderinger, reservedeler og datatilgang i flere tiår.

Energy forteller en lignende historie. Etter å ha kuttet russisk gassimport med omtrent 75 % mellom 2021 og 2025, erstattet Europa denne forsyningen hovedsakelig med flytende naturgass fra USA.

I fjor sto amerikansk LNG for omtrent 57 % av Europas import. På nåværende kontrakter kan denne andelen nå 75 % innen utgangen av tiåret.

Økonomi fullfører bildet. Europeiske investorer eier amerikanske statsobligasjoner for mer enn 10 billioner dollar. Disse regnes som trygge eiendeler. De knytter også Europas besparelser til amerikanske finanspolitiske og politiske beslutninger på en måte som sjelden diskuteres i offentlige debatter.

Samlet sett betyr disse koblingene at Europas eksponering ikke bare er kommersiell ut. Den er operativ. Den forskjellen blir viktig når sikkerhet blir et forhandlingsverktøy i stedet for en selvfølge.

Den virkelige prisen for å stå alene

Å erstatte ekstern sikkerhetsstøtte er dyrt, men ikke på den måten de fleste forventer.

De høyeste kostnadene ligger ikke i stridsvogner eller jagerfly, men i systemene som gjør hærene brukbare.

Anslagene varierer, men et rimelig spenn antyder at en økning av forsvarsutgiftene til 5 % av BNP innen 2030 vil kreve omtrent 0,6 % ekstra BNP hvert år over hele kontinentet.

Å erstatte etterretning, logistikk, satellittkommunikasjon og transportkapasiteter legger til ytterligere 2 % av BNP i oppbyggingsfasen.

Å utvide troverdig kjernefysisk avskrekking utover de eksisterende nasjonale rammeverkene legger ytterligere press på.

Til sammen kan Europa se på en økning i forsvarsrelaterte utgifter på rundt 3 % av BNP årlig fram til slutten av tiåret, i tillegg til planer som allerede er på plass.

Europakommisjonen anslår et samlet EU-budsjettunderskudd på omtrent 3,3 % av BNP i 2026.

Men under en mer selvstendig forsvarsposisjon ville dette tallet bevege seg nærmere 6 %.

Det finnes bare tre måter å finansiere dette gapet på. Høyere skatter reduserer privat etterspørsel. Større underskudd øker lånekostnadene, spesielt for tungt gjeldstyngede land.

Sentralbankens involvering gjennom felles forsvarsobligasjoner vil teste langvarige regler for pengepolitikken. Ingen av disse veiene er smertefrie.

Investorer bør anta at avveiningene vil være synlige i obligasjonsspreader og valutamarkeder lenge før de vises i offisielle strategier.

Hvorfor mer penger ikke betyr bedre forsvar

Selv med finansiering står Europa overfor et produksjonsproblem. Militær produksjon er fortsatt organisert rundt nasjonale preferanser.

Frankrike kjøper fransk. Tyskland kjøper tysk. Resultatet er lavt volum, høye kostnader og dårlig interoperabilitet.

Europa produserer omtrent 50 hovedstridsvogner i året. Russland produserer mer enn 15 000.

En moderne europeisk stridsvogn koster flere ganger mer enn sin russiske motpart, selv med hensyn til forskjeller i kvalitet og støtte. Dette handler om skala, og Europa har det ikke.

Finansieringen er like fragmentert. Forsvarsinnsatsen avhenger av økonomisk kapasitet og trusseloppfatning.

Polen bruker nærmere 5 % av sitt BNP. Spania bruker omtrent 2 %. Tyskland kan mobilisere hundrevis av milliarder. Frankrike kan ikke. Det finnes ingen felles lånemekanisme for å fordele kostnadene jevnt eller raskt.

Det finnes ideer for å fikse dette. En koalisjon av villige land kunne utstede felles forsvarsgjeld og anskaffe i stor skala, med fokus på luftforsvar, droner, cybersystemer og logistikk der nasjonale aktører er svakere.

Et slikt kjøretøy kan også skape en ekte europeisk trygg ressurs. Så langt har politikken beveget seg saktere enn markedene.

Aksjemarkedene venter sjelden på institusjonelle reformer. Europeiske forsvarslagre har steget kraftig igjen tidlig i 2026, og forlenger gevinstene som startet etter invasjonen av Ukraina.

Stoxx Europe Aerospace and Defence Index steg nesten 15 % bare i januar. Noen enkeltbedrifter har økt mer enn 30 %.

Selskaper som Saab, Rheinmetall og BAE Systems har vært de største vinnerne.

Denne samlingen gjenspeiler en enkel tro. Europeiske forsvarsutgifter er ikke lenger en syklus.

Det er et langsiktig engasjement drevet av politikk, geografi og troverdighet.

Innenlandske leverandører drar nytte først, ikke fordi de er billigere, men fordi avhengighet nå innebærer risiko.

Det finnes grenser. Verdsettelser antar at myndighetene følger opp, at anskaffelser er samlet i stedet for fragmentert, og at geopolitisk press fortsatt er høyt.

Enhver pause i spenningen eller forsinkelse i budsjettene vil raskt vise seg i prisene. Sektoren har gått fra å være ignorert til overfylt på under tre år.

Det mer interessante signalet ligger under aksjekursene. Kapitalmarkedene tilpasser seg raskere enn politiske rammeverk.

Forsvaret behandles mindre som diskresjonære utgifter og mer som infrastruktur. Denne endringen i oppfatning vil vare lenger enn dagens overskrifter, uansett hvordan individuelle tvister løses.

Den ubehagelige sannheten er at Europa bygde sin økonomiske modell på outsourcet sikkerhet.

Å gjenoppbygge dette fundamentet hjemme vil endre budsjetter, markeder og politikk på måter som så vidt begynner å bli forstått.