Midtøstens nye økonomiske orden: hvem vinner og hvem taper?

Midtøsten blir omformet, ikke av krig, men av penger og innflytelse.

Etter hvert som Irans grep svekkes, går Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Tyrkia inn, og bruker investeringer i stedet for ideologi for å utvide sin makt.

Samtidig omtegner massive prosjekter som India-Midtøsten-Europa Economic Corridor (IMEC) globale handelsruter, og endrer regionens økonomiske fokus fra olje til infrastruktur, teknologi og finans.

Den gamle maktdynamikken forsvinner, og et nytt Midtøsten tar form – en drevet av konkurranse, investeringer og strategiske allianser.

Bleker Irans økonomiske innflytelse?

I flere tiår brukte Iran penger og militær støtte for å bygge innflytelse over hele Midtøsten. Den ledet penger til Hizbollah i Libanon, Hamas i Gaza og Bashar al-Assads regime i Syria.

Det nettverket bryter nå fra hverandre. Et stort vendepunkt var Assads fall i desember 2024.

Iran hadde brukt milliarder på å holde ham ved makten, men nå er den investeringen tapt.

Hizbollah sliter økonomisk, ettersom Iran ikke lenger kan sende kontanter gjennom Syria. Hamas, svekket av krig, står også overfor mangel på finansiering.

Samtidig krymper Irans oljeinntekter. Sanksjoner gjør det vanskelig å selge olje lovlig, og med viktige finansielle nettverk forstyrret, går landet tom for alternativer.

Den iranske rialen nådde nylig sitt laveste nivå noensinne mot dollar - et tegn på at økonomien er under hardt press.

Iran har fortsatt innflytelse i Jemen gjennom houthiene, men landets regionale makt er langt svakere enn det var for bare noen få år siden.

Gulfstatene rykker opp som regionens nye finansmenn

Med Iran som sliter, tar Saudi-Arabia, UAE og Qatar over som Midtøstens viktigste økonomiske støttespillere.

Disse landene har strømmet penger inn i økonomier som sliter i hele regionen.

Mellom 2021 og 2022 ga de 34 milliarder dollar i lån, en kraftig økning fra de to foregående årene.

Deres innflytelse vokser ikke gjennom krig, men gjennom investeringer.

Utover regional bistand, investerer også Gulf-statene tungt i sin egen infrastruktur.

UAE signerte nylig en jernbaneavtale på 2,3 milliarder dollar med Jordan, mens Saudi-Arabia har økt jernbaneinvesteringene til over 4 milliarder dollar som en del av sin Vision 2030-plan.

Disse prosjektene er en del av et bredere arbeid for å utvikle handelskorridorer, styrke regionale økonomier og forberede en fremtid der olje ikke lenger er den primære inntektskilden.

Gulfstatene satser også stort på grønn energi. Solenergi, grønt hydrogen og industriell ekspansjon er i ferd med å bli sentrale i deres økonomiske strategier.

Målet er å diversifisere økonomiene deres og posisjonere seg som globale ledere innen fornybar energi.

Er India-Midtøsten-Europa-korridoren den nye Silkeveien?

Et av de største økonomiske prosjektene som for tiden pågår i Midtøsten er India-Midtøsten-Europa økonomiske korridoren, kjent som IMEC.

Prosjektet ble kunngjort i 2023 og har som mål å forbinde India, den arabiske halvøy og Europa gjennom en kombinasjon av jernbaner, havner og digital infrastruktur.

Den er designet som et alternativ til Kinas belte- og veiinitiativ og kan endre globale handelsmønstre betydelig.

Korridoren består av tre hovedkomponenter.

For det første vil en maritim rute knytte India til Gulfen, noe som muliggjør raskere og mer effektiv frakt av varer.

For det andre vil et jernbanenettverk forbinde alle de seks Gulf Cooperation Council (GCC)-statene, og skape et sømløst transportsystem over den arabiske halvøy.

Til slutt vil en nordlig landkorridor løpe gjennom Jordan og Israel, som gir en direkte rute inn i Europa.

Hvis det lykkes, kan dette prosjektet gjøre Midtøsten til et viktig globalt handelsknutepunkt, og redusere avhengigheten av tradisjonelle skipsruter som Suez-kanalen.

Det er imidlertid store hindringer å overvinne.

Den pågående krigen i Gaza og gjentatte Houthi-angrep på skipsleder i Rødehavet har bremset fremgangen.

Iran motsetter seg korridoren, og ser den som et verktøy for å integrere Israel i regionen samtidig som Teheran isoleres.

Tyrkia har også gitt uttrykk for bekymring, og president Erdoğan insisterte på at det ikke kan være noen korridor uten tyrkisk involvering.

Egypt, som er sterkt avhengig av inntekter fra Suez-kanalen, frykter at IMEC kan lede skipsfarten bort fra farvannet, noe som ytterligere belaster den skjøre økonomien.

Likevel har handelen mellom India og UAE allerede økt med 93 prosent siden 2022, noe som understreker etterspørselen etter alternative ruter.

Hvordan passer USA inn i alt dette?

USA støttet opprinnelig IMEC under Biden-administrasjonen, og så det som en motvekt til Kinas innflytelse i global handel.

Men med Donald Trump tilbake til kontoret, er USAs rolle i prosjektet mindre sikker.

I motsetning til Biden, som aktivt presset på for regional integrasjon, ser det ut til at Trumps strategi fokuserer på å delegere mer ansvar til regionale aktører samtidig som direkte amerikansk engasjement holdes minimal.

Trump forventes å støtte Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Israel i å lede prosjektet mens han presser på for langsiktige våpenhviler i Gaza og Libanon for å sikre at handelsrutene forblir stabile.

Samtidig vil han sannsynligvis øke presset på Iran for å hindre at det forstyrrer IMECs utvikling.

Mens Trump har sterke relasjoner med ledere som Indias statsminister Narendra Modi og Italias statsminister Giorgia Meloni, vil hans administrasjon kanskje ikke prioritere IMEC gitt andre presserende globale spørsmål, inkludert spenninger med Kina og den pågående krigen i Ukraina.

Til syvende og sist vil suksessen til IMEC avhenge mindre av amerikansk ledelse og mer av hvor godt Gulfstatene, India og Europa kan samarbeide for å bygge og vedlikeholde korridoren.

Hva er det neste for Midtøsten?

Midtøstens økonomiske makt er i endring. Irans innflytelse er avtagende, mens Gulf-statene fremstår som regionens dominerende finansielle aktører.

Tyrkia presser på for en større rolle, og IMEC kan transformere global handel hvis den kan overvinne politiske og sikkerhetsmessige utfordringer.

Det sentrale spørsmålet er om regionen kan opprettholde stabilitet.

Hvis krigene i Gaza, Libanon og Jemen fortsetter, vil økonomiske prosjekter som IMEC slite med å ta av.

Men hvis Midtøsten fortsetter å bevege seg fra konfliktdrevet politikk til investeringsdrevet vekst, kan det bli en viktig kraft i global handel i de kommende tiårene.

Transformasjonen er allerede i gang. Det som gjenstår å se er om regionens ledere kan opprettholde den.