Krigens nye ansikt: Globale forsvarsbudsjetter skyter i været ettersom droner omdefinerer fremtidens krigføring

De globale forsvarsutgiftene nådde rekordhøye 2,72 billioner dollar i 2024, den kraftigste årlige økningen siden 1988.

Mer enn 100 land økte forsvarsbudsjettene sine, med Europa, Asia og Midtøsten som drev mesteparten av veksten.

Krigen i Ukraina har omdefinert hvordan militæret opererer. Billige, raske og skalerbare ubemannede luftsystemer har erstattet stridsvogner og jetfly som de mest effektive verktøyene i moderne kamp. Nasjoner trekker forskjellige konklusjoner.

Ukraina innoverer raskt. Russland skalerer produksjonen. USA endrer prioriteringene innen anskaffelser.

Kappløpet handler ikke bare om hvem som kan bygge flest droner, men hvem som kan gjøre det raskere, smartere og billigere.

Er de globale forsvarsutgiftene på vei inn i et permanent høydepunkt?

Tallene for 2024 er vanskelige å ignorere. Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) økte de globale militærutgiftene med 9,4 % i reelle termer, den største økningen på over tre tiår.

Dette er det tiende året på rad med vekst, og det er en økning på 37 % siden 2015. Militærbudsjettene utgjør nå 2,5 % av det globale BNP og 7,1 % av de totale offentlige utgiftene.

USA er fortsatt den største brukeren med 997 milliarder dollar, etterfulgt av Kina med anslagsvis 314 milliarder dollar.

Russland har også økt utgiftene sine til 149 milliarder dollar, 7,1 % av BNP, til tross for sanksjoner og økonomisk press.

Det er en økning på 38 % fra år til år.

Men det er Ukraina som skiller seg ut. Med en militærbyrde på 34 % av BNP bruker landet en større andel av økonomien sin på forsvar enn noe annet land i verden.

Dette tallet ekskluderer de 60 milliarder dollarene i militærhjelp landet mottok fra vestlige partnere, noe som ville øke landets reelle forsvarsproduksjon til rundt 125 milliarder dollar, det vil si mer enn India, Frankrike eller Storbritannia.

I Europa økte Tysklands forbruk med 28 % til 88,5 milliarder dollar, noe som gjør landet til kontinentets største bruker, og nå den fjerde største brukeren globalt.

Rang	Land	Forbruk ($B)	% av BNP	Endring år over år (%)
1	USA	997	3,4 %	6 %
2	Kina	314	1,7 %	7 %
3	Russland	149	7,1 %	38 %
4	Tyskland	89	1,9 %	28 %
5	India	86	2,3 %	2 %
6	Storbritannia	82	2,3 %	3 %
7	Saudi-Arabia	80	7,3 %	2 %
8	Ukraina	65	34,0 %	3 %
9	Frankrike	65	2,1 %	6 %
10	Japan	55	1,4 %	21 %

Polens budsjett nådde 4,2 % av BNP, drevet av store investeringer i utstyr fra både Korea og USA.

Selv tradisjonelt tilbakeholdne land som Japan, Danmark og Sverige nærmer seg eller overstiger nå NATO-terskelen på 2 %.

Hva endret seg på slagmarken?

Krigen i Ukraina viste at militærmakt ikke lenger handler om hvem som har flest stridsvogner. Det handler om hvem som kan produsere droner raskere, billigere og smartere.

Ukraina bygde 2,2 millioner droner i 2024. Det tallet forventes å dobles i år.

Til sammenligning produserte Russland 1,5 millioner, inkludert ammunisjon som henger rundt, fiberoptiske droner og rimelige lokkeduer designet for å forvirre ukrainsk luftforsvar.

I stedet for pansrede kolonner bruker Russland nå motorsykler for å omgå dronedeteksjon.

Disse syklene beveger seg i flokker, ofte utstyrt med jammingsutstyr og brukes til å storme ukrainske stillinger i høy fart.

I mellomtiden har Ukraina bevæpnet førstepersonsperspektiv (FPV) droner som koster 220 dollar og kan ta ut stridsvogner verdt millioner.

Det som driver denne raske teknologiske utviklingen er landets innovasjonsmodell nedenfra og opp.

Soldater tester prototyper på frontlinjene. Produsenter gjør justeringer i sanntid.

Kamptilbakemeldinger erstatter byråkratiske anskaffelsessykluser. Hele prosessen skjer i løpet av uker, ikke år.

Russland følger en annen strategi. De harsentralisert produksjonen på steder som Alabuga Special Economic Zone, hvor droneproduksjonen doblet seg mellom 2023 og 2024.

Den planlegger å produsere 10 000 Gerbera-lokkedroner i år.

Iran og Kina leverer elektronikken. Russiske droner inkluderer nå optiske sensorer, AI-målgjenkjenning og modemer som muliggjør svermatferd.

Dette er ikke konsepter. De er ute i felten.

Den amerikanske hæren lærer av begge landene. Utenriksminister Daniel Driscoll har gjort det klart at eldre systemer vil bli pensjonert til fordel for autonome plattformer.

Pentagon har lansert en transformasjonsinitiativ verdt 150 milliarder dollar gjennom initiativer som Replicator og Army Transformation Initiative.

Målet er å distribuere tusenvis av billige, autonome og tilpasningsdyktige droner i luften, på land og til sjøs.

Hvem kontrollerer teknologiforsyningskjeden?

De fleste dronene i Ukraina, på begge sider, er fortsatt avhengige av kinesiske komponenter.

Termiske kameraer, karbonrammer og litiumionbatterier kommer i stor grad fra Shenzhen.

Ifølge Financial Times brukte ukrainske droneselskaper over 1,2 milliarder dollar på kinesiske deler bare i 2024.

Men Kinas eksportkontroller fra september har begynt å bite. Ukrainske produsenter står nå overfor lange forsinkelser og økende kostnader.

Russiske firmaer, mange som opererer gjennom mellomledd i Midtøsten og Sentral-Asia, klarer fortsatt å holde produksjonen i gang.

Mens USA prøver å omforme dette landskapet, henger Europa akterut foreløpig. Mens budsjettene øker, er anskaffelsene fragmentert.

Basert på data fra Draghi-rapporten gikk 63 % av EUs våpenbestillinger til amerikanske leverandører mellom midten av 2022 og midten av 2023.

Bare 22 % holdt seg innenfor blokken.

Ukraina, til tross for at de er i sentrum for drone-revolusjonen, kan ennå ikke eksportere dronene sine.

Innenlandske bedrifter presser på for reformer, og argumenterer for at de trenger eksportinntekter for å opprettholde innovasjon.

Mange vestlige militærstyrker ser nå på Ukraina som et levende laboratorium for dronekrigføring; de studerer taktikkene, men kjøper ikke produktene.

Finnes det en bærekraftig økonomisk modell?

Høye forsvarsbudsjetter kolliderer med den økonomiske virkeligheten. I Ukraina går nå alle statlige inntekter til militæret. Pensjoner, utdanning og helse finansieres utelukkende av internasjonale givere.

I Tyskland og Frankrike utsteder myndighetene gjeld eller kutter andre steder for å nå NATO-målene.

Japan har økt skattene. EU vurderer å tillate militærutgifter under Den europeiske investeringsbankens rammeverk, noe som aldri har blitt gjort før.

For land som Israel (8,8 % av BNP), Russland (7,1 %) og Saudi-Arabia (7,3 %) er forsvarssektoren i ferd med å bli et industrielt anker.

Det gir næring til forskning og utvikling, skaper arbeidsplasser og støtter geopolitisk posisjonering. Men denne modellen er avhengig av en permanent beredskapstilstand, om ikke aktiv krigføring.

USA, selv om de er økonomisk sterke, tenker nytt om hva verdi ser ut i forsvar. I stedet for å investere i komplekse systemer som tar et tiår å bygge, favoriserer de nå plattformer som kan designes, testes og distribueres i løpet av måneder.

Logikken er lånt fra Ukraina, hvor private droneprodusenter snakker med frontlinjeenheter daglig og leverer nye modeller ukentlig.

Hvordan ser neste fase ut?

2025 ser ut til å bli et overgangsår. Verden bruker ikke bare mer penger, den bruker penger annerledes.

Ukraina skalerer landbaserte droner for evakuering av sårede og logistikk. Russland eksperimenterer med dronesvermer som deler data underveis i flygingen. USA fokuserer på å integrere AI i kommando og kontroll.

Alle tre forbereder seg på en fremtid der menneskelig tilstedeværelse i frontlinjen er minimal.

Men den største endringen er konseptuell. Krig handler ikke lenger om territoriell kontroll. Det handler om å utmatte fiendens systemer, deres logistikk, kommunikasjon og luftforsvar.

Droner, spesielt billige og intelligente, er ideelle verktøy for dette. De tvinger motstandere til å bruke mer enn det koster å produsere.

Dette er den nye kalkulusen. Lavkostnads ​​autonomi slår høykostnads ​​presisjon. Et missil på 1 million dollar skutt ned av en drone til 200 dollar er ikke lenger hypotetisk. Det skjer hver dag i Ukraina.