Det handlet aldri om fred: hva ligger egentlig bak Trumps tilbaketrekning fra krigen i Ukraina?

I løpet av få dager har forholdet mellom USA og Europa om krigen i Ukraina blitt svekket.

Etter en telefonsamtale med Vladimir Putin, droppet Trump USAs krav om en umiddelbar våpenhvile mot Russland, presset på for bilaterale samtaler mellom Ukraina og Russland, og avfeide nye sanksjoner fullstendig.

Europeiske ledere er nå forvirret, spesielt Ukrainas president. Det er nå klart at USA ikke lenger leder den diplomatiske fronten, og EU prøver å samle opp bitene.

Men det er også en annen historie her. Hva har endret seg? På overflaten hevder Trump at han søker fred.

Men detaljene forteller en annen historie. Kanskje dette aldri handlet om fred.

Hva sa Trump egentlig?

Etter sin tredje telefonsamtale med Putin siden han kom tilbake til embetet, sa Trump at Russland hadde gått med på å forhandle.

Han fortalte europeiske ledere at USA ikke ville megle og ikke ville ilegge Moskva ytterligere straffer.

Ifølge flere deltakere i samtalen var det forvirring og stillhet da Trump presenterte Putins forhandlingsvilje som om det var et gjennombrudd.

Zelenskyj minnet gruppen om at samtaler allerede var i gang i Istanbul, og at Putin ikke hadde tilbudt noe nytt. Trump svarte ikke.

Samtidig skal Trump ha antydet at Ukraina bør akseptere russisk kontroll over Krim og deler av Donbas, ifølge tidligere amerikanske pressemeldinger.

Han uttalte også offentlig at Ukraina ikke ville bli med i NATO, noe som er et sentralt russisk krav.

Utenriksminister Marco Rubio har forsvart Trumps handlinger og sagt at det ikke har vært noen reelle innrømmelser.

Men i praksis gjenspeiler Trumps ord russiske argumenter og nedtoner Ukrainas suverenitet.

EU går videre uten USA

Det ser nå ut til at Trumps holdning har endret seg permanent. Han trekker seg nå tilbake fra å kreve en umiddelbar russisk våpenhvile og har avvist europeiske krav om nye sanksjoner mot Moskva.

Den europeiske union reagerte raskt. Tirsdag godkjente den sin 17. sanksjonspakke mot Russland.

Den retter seg mot over 180 skip i Russlands såkalte skyggeflåte, som Moskva bruker for å omgå globale restriksjoner på oljeeksport.

Europeiske ledere jobber allerede med en 18. runde, med diskusjoner rundt gassrørledninger, banker og et lavere oljepristak.

Storbritannia innførte lignende tiltak, rettet mot militære leverandører og økonomiske støttespillere til krigen.

Den britiske utenriksministeren David Lammy oppfordret til full og ubetinget våpenhvile.

Men USA er nå den manglende brikken. Biden-administrasjonen hadde bidratt til å orkestrere tidligere sanksjonspakker.

Trump ser nå ut til å ha gitt opp den rollen.

Europeiske ledere som den tyske utenriksministeren Johann Wadephul gjorde det klart at de fortsatt forventer at USA vil legge press på Russland.

Så langt er den forventningen ikke innfridd. Og det lar Europa stå alene om å forsøke å kvele Kremls krigsfinansiering.

Hva er Trumps egentlige agenda?

Enkelte teorier tyder på at dette ikke handler om Ukraina. De virkelige diskusjonene mellom Trump og Putin kan ha handlet om noe helt annet: Arktis.

Russland ser på Arktis som en viktig strategisk region. De har bygget flyplasser, militærbaser og infrastruktur for å kontrollere nye sjøruter som er åpnet av smeltende is.

Kina har også investert tungt i håp om å halvere transittiden til Europa ved å bruke Nordsjøruten.

Russland er nå sterkt avhengig av Kina for handel, finansiering og teknologi, noe som er et resultat av vestlige sanksjoner.

Trump ser dette som en mulighet. Hvis USA kan trekke Russland vekk fra Kina, kan de gjenvinne innflytelse i regionen.

Det er handelen Trump ser ut til å tilby: territorium i Ukraina i bytte mot fremtidige forretningsavtaler og tettere bånd mellom USA og Russland i Arktis.

Under samtalen roste Trump Russlands økonomiske potensial og snakket om å ønske å gjenoppta handelen.

Kreml-medarbeidere sa at han til og med refererte til alliansen mellom USA og Russland under andre verdenskrig.

Hva betyr dette for Ukraina?

Zelenskyj og regjeringen hans forstår hva som står på spill. Uten amerikansk støtte står de overfor risikoen for isolasjon.

Ukrainas militærbudsjett utgjør nå rundt 50 % av de totale offentlige utgiftene.

Forsvarsutgiftene utgjør nå 34 % av landets BNP. De er avhengige av vestlig bistand ikke bare til våpen, men også til grunnleggende funksjon.

Zelenskyj kalte Russlands utsettelsestaktikk et forsøk på å kjøpe tid. Putin har insistert på at forhandlingene må inkludere «utkast til memorandum», uten en fast tidslinje for en våpenhvile.

Dette gir Russland rom til å gjøre fremskritt på slagmarken før samtalene gjenopptas.

I mellomtiden tyder Trumps åpne beundring for Putin og offentlige kritikk av Zelenskyj på et skifte i lojalitet.

Hvis Trump mener Zelenskyj er et hinder for en avtale, er det sannsynlig at Washingtons støtte vil svekke ytterligere.

Det som startet som et USA-ledet forsvar av ukrainsk suverenitet har utviklet seg til en transaksjonsforhandling der Ukraina kan bli bedt om å overgi land for å tilfredsstille geopolitiske beregninger.

Så er det Europa som har kontroll nå?

Svaret er ja, men bare delvis. EU gjør mer enn noen gang før.

Den har frosset over 200 milliarder euro i russiske sentralbankmidler, blokkert handel med stål, luksusvarer og energi, og utestengt mer enn 2400 personer fra å reise eller få tilgang til midler.

Planene om å eliminere russisk gassimport innen 2027 går videre.

Forslag om å stenge ned fremtidige investeringer i Nord Stream-rørledningene er utformet for å forhindre enhver tilbakevending til russisk energi når krigen er over.

Men Europa er fortsatt splittet. Land som Polen og Estland ønsker å holde presset høyt, mens andre lenger vest kan oppleve mindre hastverk.

Forsvarsutgiftene er fortsatt ujevne, og Europa mangler fortsatt en enhetlig militærstrategi.

Hvis Trump formelt reduserer USAs militære støtte eller stiller spørsmål ved NATOs forpliktelser i henhold til artikkel 5, vil disse spenningene øke.

Resultatet kan bli en fragmentert respons på et tidspunkt hvor Russland fortsetter å fremrykke.

Den harde sannheten

Før han ble president, pleide Trump å hevde at han kunne «avslutte krigen på 24 timer». Men dette handlet aldri om diplomati, men om posisjonering.

Målet var å ha innflytelse over både Russland og Ukraina, ved å bruke løftet om anerkjennelse eller tilbaketrekking av støtte til å oppnå innrømmelser.

Det som på overflaten fremstår som et fredsforslag er mer presist et makttrekk. Det er en måte å forme utfallet av krigen ved å kontrollere hvem som får støtte, hvem som får skylden og hvem som får jobb.

Derfor er de kommende toppmøtene viktige. G7-møtene i Canada fra 15. til 17. juni og NATO-toppmøtet i Haag fra 24. til 26. juni vil sette tonen for resten av krigen i Ukraina.

Europa forbereder seg på en fremtid der det kan stå alene. Trump forbereder seg på en fremtid der makt forhandles, ikke forsvares.