Intervju: Nepals krise kan enten starte en ny æra eller spiral inn i dypere kaos, sier ASPIs Rishi Gupta

Nepal står overfor en av de verste politiske krisene på flere tiår da statsminister K.P. Sharma Oli trakk seg tirsdag etter dager med voldelige ungdomsledede protester som brøt ut over hele nasjonen.

Minst 19 mennesker ble drept mens mer enn 300 ble skadet i protestene, som startet regjeringens plutselige forbud mot sosiale medier. Trekket ble sett på som et tilslag mot dissens og utløste mobiliseringen av Gen Z-demonstranter.

Politiet tydde til ekstreme tiltak da protestene ble voldelige, med ikoniske regjeringssteder, inkludert parlamentet og residensene til toppledere, satt i brann.

Med statsministeren ute av embetet er Nepals parlament, opposisjonspartier og demonstranter låst i en konfrontasjon om landets fremtid, og krever vidtrekkende reformer og ansvarlighet.

Midt i den økende krisen i Himalaya-nasjonen snakket Invezz med Rishi Gupta, assisterende direktør ved Asia Society Policy Institute, New Delhi, for bedre å forstå bak kulissene til krisen i Nepal og hva som skjer videre etter statsministerens avgang.

Utdrag:

Invezz: Hvordan ser du på de umiddelbare risikoene for politisk stabilitet etter statsministerens avgang, spesielt når opposisjonspartier og militæret forhandler om neste skritt?

Rishi Gupta: Nepals statsministers avgang har gitt unge demonstranter en reell sjanse til å presse gjennom reformer, men det har også skapt et farlig maktvakuum.

Ungdommen klarte å tvinge ut lederskap og få folk som krevde åpenhet, noe som er enormt. Men nå kjemper opposisjonspartier og militæret for å finne neste skritt mens de håndterer utbredt sinne.

Den vanskelige delen er å håndtere forventninger ettersom folk vil ha store endringer raskt, men hastverk kan slå tilbake. Men gå for sakte, og flere protester kan bryte ut.

Nepal er i utgangspunktet ved et veiskille: dette kan enten starte en ny æra med inkluderende politikk eller spiral inn i dypere kaos, avhengig av hvor raskt ledere reagerer på det unge mennesker krever.

Invezz: Hvordan rettferdiggjorde Nepals regjering både forbudet mot sosiale medier og den påfølgende kraftige politiresponsen, og hvordan stemmer disse begrunnelsene overens med trender i ungdomsmobilisering og dissens?

Rishi Gupta: Nepals regjering sier at de forbød sosiale medier for å beskytte landet og få teknologiselskaper til å følge nye registreringsregler.

Tjenestemenn hevder at det handler om å stoppe falske nyheter og holde disse plattformene ansvarlige i henhold til nepalsk lov. Men den virkelige grunnen var å stilne økende kritikk om regjeringssvikt og korrupsjonsskandaler.

Det hardhendte politiets tilslag mot demonstranter gjorde ting verre, og fremhevet dette store sammenstøtet mellom myndigheter som prøver å kontrollere kritikk og unge mennesker som er avhengige av sosiale medier for å organisere, snakke ut og avsløre hva som går galt med regjeringen deres.

For Nepals ungdom er disse plattformene ikke bare sosiale nettverk, da de er viktige verktøy for politisk handling og ytringsfrihet. Hele denne konflikten legger bare bensin på bålet og gjør folk enda sintere over hvordan ting blir håndtert.

«Nepo Kids»-skandalen?

Invezz: I hvilken grad påvirket korrupsjon og «Nepo Kids»-skandaler legitimiteten til Nepals lederskap, og hvordan har Gen Zs digitale aktivisme endret fortellinger rundt disse problemene?

Rishi Gupta: Nepals Gen Z protesterer ikke ut av ingensteds da de er lei av tiår med politisk kaos og brutte løfter om utvikling.

Disse unge menneskene er koblet til spørsmål om sosial rettferdighet, og de har fått nok av korrupsjonen og nepotismen som alle kaller «Nepo Kids», i utgangspunktet politikernes slektninger som får koselige jobber og spesialbehandling.

Disse skandalene har fullstendig ødelagt regjeringens troverdighet og vist hvor korrupt hele den politiske eliten egentlig er.

Men det som er annerledes nå er hvordan Gen Z bruker sosiale medier for å få ut budskapet sitt, og omgår tradisjonelle medier som ofte tier om disse problemene.

De krever reell åpenhet og ansvarlighet fra et system som alltid drives bak lukkede dører.

Dette er ikke bare klaging, da det er en blank avvisning av hvordan ting alltid har blitt gjort og et press for faktiske demokratiske reformer og rettferdig utvikling som gagner alle, ikke bare de tilkoblede få.

Invezz: Tror du internasjonal kritikk som uttalelser fra FN og Amnesty International spilte en rolle i å forme regjeringens respons?

Rishi Gupta: Internasjonale grupper som FN og Amnesty har ropt ut Nepals styrings- og menneskerettighetsproblemer i årevis, men ærlig talt, kritikken deres har ikke vært sterk eller konsekvent nok til å riste opp ting så dramatisk.

De massive protestene og voldelige tilslagene vi ser nå er egentlig ikke på grunn av press utenfra, slik de skjer, fordi folk i Nepal er helt lei av korrupsjon, nepotisme og sensur.

Jada, når internasjonale organisasjoner krever etterforskning og respekt for borgerrettigheter, gir det litt moralsk støtte til demonstrantenes sak.

Men disse oppfordringene alene var ikke nok til å tvinge frem noen reelle politiske endringer eller få tjenestemenn til å trekke seg.

Det som virkelig driver regjeringsbeslutninger akkurat nå er omfanget og intensiteten av ungdomsledede protester som skjer i deres egen bakgård.

Umiddelbarheten til tusenvis av sinte unge nepalere i gatene er mye kraftigere enn diplomatiske uttalelser fra utlandet. Det er innenlandsk raseri, ikke internasjonal pekefinger, som tvinger frem endring.

Hva er det neste for Nepal?

Invezz: Når vi ser fremover, hvilke politiske eller styringsreformer er mest presserende etterspurt av nepalsk ungdom, og hvilke scenarier kan dukke opp hvis deres krav om ansvarlighet ikke blir oppfylt?

Rishi Gupta: Endringene Nepals unge ønsker kan ikke skje med mindre alle politiske partier kommer om bord, men haken er at de ikke vil ha de samme gamle ansiktene ved forhandlingsbordet lenger.

Demonstranter krever helt nytt lederskap som faktisk får det de kjemper for, fordi de er lei av korrupsjonen og nepotismen som har styrt showet.

Det er ingen magisk løsning som venter i kulissene, men denne krisen kan være åpningen for en helt ny generasjon ledere til å trå frem som mennesker som faktisk kan gjenoppbygge tillit og presse gjennom reelle reformer.

Det store spørsmålet er om de nåværende maktspillerne vil gi rom for dette generasjonsskiftet eller kjempe for å beholde grepet om kontrollen.

Hvordan dette utspiller seg vil i utgangspunktet avgjøre hvor Nepal drar videre. Enten trer den gamle garde til side og lar nye stemmer lede, eller så graver de hælene ned og risikerer å gjøre alt verre.