Tysklands økonomi prøver å bruke seg ut av stagnasjonen

Tysklands økonomi står overfor en annen ubehagelig situasjon.

Etter to tiår med avhengighet av eksport og industriell makt, ser modellen sliten ut. Veksten har flatet ut, eksportoverskuddet krymper, og til og med husholdningenes forbruk sliter med å trekke tallene høyere.

Noen tegn peker mot en langvarig stagnasjon, mens andre gir håp om en oppgang. Hva er det mest sannsynlige scenariet?

Hvorfor økonomien stoppet opp

Dataene viser et land som sliter med å vokse.

Etter to kvartaler på rad med beskjeden vekst, krympet Tysklands BNP med 0,3 % i andre kvartal 2025.

Den årlige veksten er nå bare 0,2 %, ifølge Federal Statistical Office. Eksporten falt da amerikanske tollsatser på 15 % på de fleste varer og 27,5 % på biler trakk seg inn i handelen, og selskaper møtte svakere etterspørsel fra Kina.

Tysklands gamle fordel, som var landets dominans innen biler, maskiner og kjemikalier, er nå i tvil.

Volkswagens nettoresultat stupte med 36 % i andre kvartal, noe som understreker hvor skjør bransjen har blitt.

Kjemikalier blir også presset av høye energikostnader og kinesisk overforsyning. Byggingen er fortsatt svak, og boligbyggingen ventes først å stabilisere seg i 2025.

Bundesbank har forsøkt å løfte stemningen, og peker på at industriproduksjonen i juli stiger 1,3 % og argumenterer for at Tyskland kan unngå en teknisk resesjon.

Men det endrer ikke trenden. Økonomien har nå stagnert siden 2019, med produksjon satt til å forbli flat i 2025.

Hvor kommer optimismen fra

Spørreundersøkelser forteller en annen historie. Ifo Business Climate Index steg til 89,0 i august, med ledere mer optimistiske om inntektene de neste seks månedene. PMI-undersøkelser viser også beskjeden ekspansjon.

Gapet mellom harde data og sentiment er slående.

Hvorfor er bedrifter så selvsikre når tallene er så svake? Delvis fordi de forventer at politikken skal levere.

Kansler Friedrich Merz har lovet en «høst med reformer» med skatteinsentiver, pensjonsreform, endringer fra velferd til arbeid og en mer industrivennlig energipolitikk.

Brussel har også godkjent et gjeldsfinansiert program på € 500 milliarder for infrastruktur og forsvar.

Bedrifter stoler på at disse tiltakene endelig går fra løfte til levering.

En annen grunn til optimisme er handel. En avtale mellom EU og USA kan snart kutte biltollsatsene fra 27,5 % til 15 % når Brussel sender inn riktig lovgivning.

Tyske bilprodusenter tror lettelser kommer, selv om en toll på 15 % fortsatt er seks ganger høyere enn 2,5 % satsen de nøt før Donald Trump kom tilbake til Det hvite hus.

Samtidig stiger reallønningene i landet, noe som gir en viss optimisme også til forbrukerne. Fagforeninger har klart å sikre lønnsavtaler over inflasjonen på tvers av metallbearbeiding og produksjon.

Noen fabrikkarbeidere har sett økninger på opptil 20 % etter vanskelige forhandlinger, og løftet månedslønnen på inngangsnivå nærmere €2,800.

På toppen av det er Tysklands minstelønn satt til å stige til €13.90 i 2026 og €14.60 i 2027, noe som plasserer den blant de høyeste i Europa.

Hvorfor investorer ikke bør feire ennå

Dette optimismegapet ser skjørt ut per nå.

Tilliten hviler på reformer som ennå ikke er detaljerte og på tolllettelser som ennå ikke er på plass. I mellomtiden vil den økonomiske svakheten ikke forsvinne lett.

Energikostnadene er fortsatt langt høyere enn i USA, noe som svekker konkurranseevnen.

Euroen har styrket seg 13 % mot dollaren og 11 % mot yuanen i år, noe som gjør eksporten mindre konkurransedyktig.

Industribedrifter jobber under kapasitet, ifølge Bundesbank, noe som betyr at fortjenestemarginene er tynne og kapitalutgiftene sannsynligvis vil forbli svake.

Det finanspolitiske bildet begrenser også hvor langt Berlin kan gå. Underskuddet anslås til 2,7 % av BNP i 2025, og stiger til 2,9 % i 2026.

Gjelden vil krype høyere til 64,7 % av BNP. Regjeringen diskuterer allerede € 30 milliarder i kutt i 2027-budsjettet for å kompensere for økende utgifter til infrastruktur og forsvar.

Dette snakket om innstramminger risikerer å kansellere dagens stimulans før den i det hele tatt tar tak.

Og til slutt, den gjennomsnittlige tyske statsborgeren føler ikke den samme optimismen når arbeidsledigheten stiger over hele linja. Antallet arbeidsledige klatret over tre millioner i august for første gang på over et tiår, og presset arbeidsledigheten til 6,4 % og fremhevet belastningen på husholdningene ettersom etterspørselen etter arbeidskraft avtar og selskaper kutter ned.

For investorer betyr denne blandingen at tyske eiendeler knyttet til offentlige utgifter, som bygg- og anleggsvirksomhet, infrastrukturleverandører og forsvarsentreprenører, ser bedre ut enn bransjer som er utsatt for amerikanske handelsspenninger.

Biler er fortsatt en høyrisikosektor, med lettelser priset inn, men ikke garantert. Kjemisk og kraftintensiv industri vil ikke hente seg inn igjen før energikostnadene er strukturelt lavere.

Hva kan endre historien

De kortsiktige utsiktene er dystre, men ikke håpløse. Hvis EU handler raskt for å utløse det amerikanske tollkuttet, kan tyske biler se delvis lettelse tidlig i 2026.

Hvis Merz klarer å vedta reelle reformer på pensjoner, energi og velferd, vil tillit oversettes til investeringer. Offentlige anbud på infrastruktur- og forsvarsprosjekter vil filtrere inn i realøkonomien neste år.

Likevel er det dypere problemet konkurranseevne. Merz har vært rett på sak og sagt at Tyskland er i en «strukturell krise» og at store deler av økonomien ikke lenger er priskonkurransedyktig.

Med mindre energikostnadene faller forutsigbart og regulatoriske byrder lettes, vil enhver gjenoppretting være midlertidig. Gapet mellom Tyskland og mer smidige økonomier vil øke.

Den unike risikoen og muligheten

Tyskland går kanskje ikke inn i en resesjon i 2025, men veksten er også ute av bordet.

Det gjør landets bane uvanlig binær. Enten leverer reformer og utgifter i 2026, noe som gir Tyskland sitt første år med reell vekst siden før pandemien, eller så kollapser optimismegapet og stagnasjonen blir forankret.

Tre tegn å følge med på er tidspunktet for EU-lovgivning for å kutte biltariffer, Tysklands industrielle energipriser etter avgifter, og levering av infrastrukturanbud. Disse vil avgjøre om 2026 ser ut som 1 % vekst eller nærmere null.

Verden har blitt vant til Tyskland som et eksportkraftverk. De neste to årene vil vise om den kan gjenoppfinne seg selv som en balansert økonomi med innenlandsk etterspørsel, konkurransedyktig energi og troverdige reformer.

Foreløpig sier dataene stopp. Håpet ligger i den politiske pipelinen. Hvorvidt det håpet blir virkelighet er den største enkeltstående økonomiske historien i Europa i dag.