Midtøsten står overfor minst $25B i reparasjonsregning for energiinfrastruktur

Kostnadene for å reparere og gjenopprette skadet energiinfrastruktur i Midtøsten kan stige til minst $25 milliarder, ifølge foreløpige estimater fra Rystad Energy, som forventer at beløpet vil øke videre basert på deres vurdering av berørte anlegg.

«Utgiftene vil sannsynligvis drives hovedsakelig av engineering og bygg- og anleggsarbeid, etterfulgt av utstyr og materialer,» ifølge Rystad-analysen.

Kraftige globale forstyrrelser i olje- og gassforsyningen har blitt forårsaket av krigen i Midtøsten.

Konflikten har etter sigende ført til skader og stengninger av viktig energiinfrastruktur i hele regionen, inkludert LNG-train, raffinerier, drivstoffterminaler og kritiske gas-til-væske-anlegg.

En betydelig unntak i analysen av reparasjonskostnader og tidslinjer for full gjenoppretting etter alvorlighetsgrad er situasjonen i Qatars Ras Laffan Industrial City. 

Qatar's Ras Laffan

Ødeleggelsen av LNG-train S4 og S6 har ført til erklæring om force majeure og et kapasitetskutt på 17 %, som tilsvarer omtrent 12.8 million tonnes per annum (Mtpa).

Gjenoppbygging av anlegget vil kreve mer enn bare kapital, og en fullstendig gjenoppretting forventes å kunne ta opptil fem år, sa Rystad Energy. 

Den lange tidslinjen skyldes en global mangel på store gassturbiner til hovedkompressorene for LNG-kjøling. 

Kun tre original equipment manufacturers (OEMs) leverer disse turbinene, og alle gikk inn i 2026 med betydelige produksjonsetterslep på omtrent to til fire år, i stor grad drevet av etterspørsel fra elektrifisering av datasentre og avvikling av kullkraftverk, la det Norge-baserte energiinformasjonsfirmaet til.

Gjenopprettingen i Gulf-regionen vil i hovedsak bli formet av strukturelle begrensninger, snarere enn av tilgjengeligheten av finansiell kapital.

Selv om noen eiendeler kan være funksjonelle igjen innen noen måneder, kan andre ta år å få fullt restaurert, sa Audun Martinsen, leder for forsyningskjedeforskning hos Rystad Energy.

«Utover statusen til Hormuzstredet, skyver hver dag med skadet eller stengt infrastruktur førkrigsproduksjonskapasiteten lenger utenfor rekkevidde,» sa Martinsen. 

«Irans South Pars offshorefelt og Qatars Ras Laffan-anlegg skiller seg ut som spesielt bekymringsfulle tilfeller,» sa han. 

Gjenoppretting ved Ras Laffan vil sannsynligvis være treg på grunn av skadeomfanget og de lange leveringstidene som kreves for essensielt utstyr, sa Martinsen. 

Han sa at Iran, som i juridisk forstand er ekskludert fra vestlige forsyningskjeder, i stedet vil måtte være avhengig av kinesiske og innenlandske entreprenører.

Selv om det er teknisk mulig, kan denne tilnærmingen vise seg å både være tregere og dyrere.

Begrensning i tidspunktet for investeringssyklusen

Et annet særskilt forstyrrelsesscenario, utover Qatar, utspiller seg i nabolandet Bahrain.

BAPCO Sitra Refinery ble rammet to ganger, noe som resulterte i bekreftet skade på to crude distillation units (CDU) og et tankanlegg, og som utløste en erklæring om force majeure i hele konsernets virksomhet.

Kjernebegrensningen er tidspunktet for skaden i forhold til eiendelens investeringssyklus, snarere enn utstyrsunderskudd eller sanksjoner. 

Anlegget hadde nettopp oppnådd mekanisk ferdigstillelse av sitt $7 billion moderniseringsprogram i desember. Da angrepene skjedde, var engineering-, innkjøps- og konstruksjonsentreprenører (EPC) fortsatt på stedet for å ferdigstille oppstartsforpliktelser, ifølge Rystad.

Ødeleggelsen av en nykommisjonert CDU-blokk, bare måneder etter første produksjon, har eliminert ny prosesseringskapasitet, sa byrået.

Dette forsinker inntektene som var ment å støtte den nylige betydelige investeringen.

Videre vil gjenoppbygging av de skadede enhetene sannsynligvis kreve re-mobilisering av internasjonale entreprenører, ifølge Rystads analyse.

Dette vil skje til kostnader oppblåst av konflikten og under usikkerheten knyttet til krigsrisikoforsikring, gitt hvor nylig eiendelene ble satt i drift.

Forstyrrelser var også moderate til mindre i flere andre land, som UAE, Kuwait, Irak og Saudi-Arabia. 

Det nasjonale EPC-økosystemet: avgjørende faktor for gjenopprettingshastigheten

En avgjørende, men ofte undervurdert, variabel som konsekvent former gjenopprettingsbanen på tvers av alle berørte anlegg, er tettheten og nærheten til det nasjonale Engineering, Procurement, and Construction (EPC)-økosystemet rundt hver eiendel, en faktor som vanligvis overses i standard skadevurderinger, heter det i Rystad Energy sin analyse. 

«Saudi Aramcos raske gjenstart ved Ras Tanura, der vedlikeholdsteam allerede var på stedet for en planlagt turnaround da rusk falt innenfor perimeteren, gir det klareste eksempelet på fordelene som følger av dyp nasjonal kapasitet.»

Den regionale gjenopprettingshastigheten avhenger av hvor raskt kapital kan settes inn og hvor effektiv gjennomføringen er etter hvert som reparasjonsutgiftene øker.

Operatørene vil trolig prioritere å gjenopprette eksisterende felt fremfor nye utviklinger, noe som øker etterspørselen etter EPC-entreprenører og OEMs, spesielt de med regional erfaring og eksisterende avtaler med nasjonale oljeselskaper, heter det i analysen.

«Arbeidet på kort sikt vil mest sannsynlig fokusere på inspeksjon, engineering og rigging av området, etterfulgt av utstyrserstatning og bygging ettersom anskaffelsesbegrensninger avtar,» sa Rystad.

«I Iran vil fortsatt sanksjoner begrense tilgangen til vestlige entreprenører og teknologi, og etterlate innenlandske og østasiatiske aktører til å ta størstedelen av gjenopprettingsaktiviteten.»