Står Europa overfor et nytt gjeldspress når avkastningen stiger kraftig?

De europeiske statenes lånekostnader har økt kraftig de siste dagene, ettersom investorene sliter med virkningen av konflikten som involverer Iran og risikoen for at høyere energipriser vil holde inflasjonen oppe lenger.

Bevegelsen har presset obligasjonsavkastningen oppover i hele regionen og økt bekymringen for at allerede anstrengte offentlige finanser vil komme under enda større press i månedene som kommer.

Markedets reaksjon gjenspeiler en enkel, men ubehagelig beregning.

Hvis oljeprisen forblir høy, kan sentralbankene få mindre rom for å lempe, og regjeringer blir tvunget til å refinansiere gjeld til langt høyere renter enn de hadde forventet for bare noen måneder siden.

Selv den nylige oppturen i aksjer og foreløpige forhåpninger om våpenhvile har gjort lite for å lette dette presset, ettersom obligasjonsinvestorer fortsatt krever en høyere premie for å holde statsobligasjoner.

Hvorfor rentene stiger

I sentrum for salget ligger det fornyede energisjokket.

Skader på infrastruktur i Gulfen og frykt for forstyrrelser på skipsruter har holdt oljemarkedene anspente, og nærer forventninger om at inflasjonen kan forbli mer seiglivet enn beslutningstakere ønsker.

Det har igjen tvunget investorer til å revurdere renteutsiktene i Europa, særlig for Den europeiske sentralbanken og Bank of England.

Resultatet har vært en kraftig reprising i markedene for statsobligasjoner.

Storbritannia solgte et rekordstort volum 10-års gilts til en avkastning på 4,916 %, det høyeste siden 2008, mens Frankrike utstedte 10-årig gjeld til 3,73 %, det høyeste siden 2011.

I Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia har kortsiktige lånekostnader steget markant, noe som viser at presset ikke er begrenset til ett marked eller én løpetid.

Hvorfor dette betyr noe for budsjettene

Høyere avkastning omsettes raskt i høyere renteutgifter, og det er et økende problem for regjeringer som allerede bærer store gjeldsbyrder etter år med pandemirelaterte utgifter og stigende renter.

Storbritannias netto renteutgifter for gjeld er anslått til om lag £109 milliarder i 2026–27, omtrent tilsvarende landets forsvarsbudsjett.

I Frankrike ventes renteutbetalingene å nå 59 milliarder euro i år, og dermed overstige Tysklands 30 milliarder euro.

Italia står også overfor økende press.

S&P Global Ratings har advart om at renteutgiftene der kan komme til å absorbere 9 % av offentlige inntekter innen 2028.

For regjeringer som allerede strever med å balansere støtte til husholdninger, forsvarsutgifter og finanspolitisk tilbakeholdenhet, etterlater det langt mindre rom for politisk fleksibilitet.

Refinansieringsrisiko er neste prøve

Det umiddelbare problemet er ikke bare kostnaden ved ny låneopptak, men omfanget av gjeld som må rulles over.

Ifølge S&P må Italia utstede gjeld tilsvarende 17 % av BNP i år, Frankrike 12 %, og Storbritannia og Tyskland 7 % hver.

Det er store finansieringsbehov selv i roligere markeder. I en verden med høyere oljepriser og strammere finansielle forhold blir de vanskeligere å håndtere.

Det er derfor investorer fokuserer så nøye på refinansieringsrisiko.

En regjering kan håndtere et midlertidig hopp i avkastningen, men hvis den har et stort volum forfall som skal erstattes, kan virkningen på budsjettet bli rask og alvorlig.

Det gjelder særlig for land der politisk usikkerhet allerede kaster skygger over de finanspolitiske utsiktene.

Hvorfor Storbritannia virker spesielt utsatt

Storbritannia skiller seg ut fordi landet har en uvanlig stor andel indeksregulert gjeld.

Rundt 24 % av britisk statsgjeld er knyttet til inflasjon, langt mer enn i de fleste store europeiske økonomier.

Det gjør landet spesielt følsomt når prispresset øker, fordi gjeldsbetjeningskostnadene justeres raskere og mer markant.

Office for Budget Responsibility har sagt at høyere inflasjon allerede har presset Storbritannias netto renteutgifter opp fra 1,7 % av BNP i 2019–20 til 4,4 % i 2022–23.

Faktisk skader ikke inflasjonen bare forbrukerne. Den spiser også opp regjeringens finanspolitiske handlingsrom, og etterlater ministrene med mindre spillerom til å bruke eller kutte skatter uten å forverre gjeldsbildet.

Hva som kan komme

En annen risikofaktor ligger i forfallsstrukturen på gjelden.

Regjeringer har i økende grad utstedt kortere løpetid for å begrense lånekostnadene, men den strategien gjør dem også mer sårbare for brå endringer i rentenivået.

IMF har advart om at land med store gjeldsbyrder påtar seg mer risiko ettersom låneopptak forfaller raskere og må refinansieres oftere.

Det etterlater Europa i en vanskelig posisjon.

Obligasjonsmarkedene signaliserer at investorene fortsatt er urolige for kombinasjonen av olje, inflasjon og finanspolitisk press, selv om forhåpningene om våpenhvile skulle bedre seg.

Med mindre energiprisene faller mer overbevisende og renteutsiktene avdempes, kan lånekostnadene forbli høye, og tvinge regjeringer i hele regionen til å bruke milliarder mer på renteutgifter akkurat i det vekst og offentlige finanser kommer under fornyet press.