Jamie Dimons kraftige advarsel: en obligasjonskrise er nærmere enn du tror

“Hvis ting fortsetter som de er, vil vi sannsynligvis stå overfor en form for obligasjonskrise.”

Jamie Dimon kom med den uttalelsen i Oslo tirsdag på investeringskonferansen 2026 arrangert av Norges Bank Investment Management.

Uttalelsen betyr noe: når den største offentlige investoren i verdensmarkedene inviterer sjefen for JPMorgan Chase og han svarer med en slik advarsel, lytter markedene.

Dimon sa at faren ikke er et enkelt sjokk, men en oppbygging av gjeld, inflasjon, geopolitikk og markedsfragilitet som til slutt kan tvinge fram en voldsom omprising.

Hvorfor obligasjonsmarkedet sitter på en kruttønne

Dimons resonnement bygger på fire presspunkter.

For det første øker offentlig gjeld raskt. Congressional Budget Office sa i sin prognose fra januar 2025 at det føderale underskuddet, justert for tidsforskyvninger, ville øke til 2,7 billioner USD (ca. 26,4 billioner kr) innen 2035.

For det andre har inflasjonen fortsatt flere veier til å akselerere igjen.

Dimon sa til Reuters denne uken at stagflasjon fortsatt er et verst tenkelig scenario, og pekte på Iran-konflikten, global gjenopprusting, infrastrukturinvesteringer og underskudd som inflasjonsdrivende krefter.

For det tredje kan geopolitiske krisepunkter fra Iran til Ukraina presse oljeprisen opp og holde forsyningskjedene ujevne.

For det fjerde har reguleringene etter 2008 gjort bankene mindre villige til å absorbere et omfattende obligasjonssalg.

Enkelt sagt er en obligasjonskrise det som skjer når for mange innehavere samtidig løper mot utgangen, kjøpere forsvinner, rentene stiger kraftig, og sentralbankene blir tvunget til å tre inn som sikkerhetsnett.

Gilt-krisen i Storbritannia i 2022 var varselskuddet

Dimon snakker ikke bare teoretisk; han pekte på gilt-krisen i Storbritannia i 2022 som et moderne eksempel på hvor raskt et obligasjonsmarked kan låse seg.

Den gang solgte pensjonsfond som brukte forpliktelsesdrevne investeringsstrategier gilts i hast for å møte sikkerhetskrav, rentene skøyt i været, og Bank of England grep inn med nødkjøp for å gjenopprette orden.

Episoden viste at selv avanserte økonomier kan møte et uordnet obligasjonsras når gearing og likviditetsulikheter kolliderer.

På CNBC samme dag ga Subadra Rajappa fra Societe Generale en nyttig motvekt: hun sa hun var bekymret for global gjeld, men at det fortsatt var for tidlig å kalle det en fullstendig gjeldskrise.

Det er den sentrale spenningen i markedene: risikoene er klare, men det er ennå ingen konsensus om at bristepunktet er nært.

Hva kommer nå?

Dimons budskap er ikke at kollaps er uunngåelig; det er at beslutningstakere bør handle før markedene tvinger deres hånd.

Den advarselen står nå side om side med et bredere kor av forsiktighet.

Dimon ser fortsatt stagflasjon som en risiko, mens IMF sier at risikoene for global finansstabilitet er forhøyet i kjølvannet av krigen i Midtøsten.

Rystelser i privat kreditt gjør at enkelte fond allerede begrenser uttak, en påminnelse om at stress ofte kan komme først i finansens avkroker før det sprer seg mer bredt.

Dimons poeng var enkelt: underskudd, olje, geopolitikk og finansens infrastruktur henger alle sammen, og utløsende faktor kan være uforutsigbar.