Er USA i ferd med å bli et oligarki? Et dypdykk i rikdom, makt og innflytelse i Trumps Amerika

Ideen om at USA er i ferd med å bli et oligarki er ikke lenger begrenset til akademisk debatt eller dystopiske spekulasjoner.

Etter hvert som Donald Trump begynner på sin andre embetsperiode, øker bekymringen for et amerikansk oligarki.

Dette skyldes hovedsakelig økende rikdomsulikhet, deregulering og konsolidering av makt blant en utvalgt gruppe ultrarike individer.

I sin avskjedstale advarte Joe Biden om farene ved at noen få privilegerte kontrollerer enorme økonomiske og politiske ressurser, en advarsel som ga gjenklang hos mange over hele det politiske spekteret.

Dette reiser spørsmålet om USA virkelig er i ferd med å bli et oligarki eller om denne bekymringen er overdreven.

Hva er et oligarki? Bruker definisjonen på USA

Begrepet “oligarki” stammer fra antikkens Hellas, hvor Aristoteles beskrev det som et system der de rike styrer i kraft av sin rikdom.

Moderne eksempler, som Russland og Ungarn, viser frem oligarkiske strukturer der forretningseliter direkte former regjeringens politikk, ofte gjennom korrupsjon eller tvang.

I USA er situasjonen mer kompleks. I motsetning til i Russland, hvor oligarker kontrollerer store deler av økonomien med direkte politisk støtte, styrer ikke amerikanske milliardærer offisielt.

Imidlertid utøver de enorm innflytelse gjennom lobbyvirksomhet, kampanjedonasjoner og kontroll over nøkkelnæringer som finans, teknologi og media.

Dette systemet, som statsviter Jeffrey Winters beskriver, er et “sivilt oligarki”, et der de velstående bruker sin økonomiske makt til å forme reglene i stedet for å styre direkte.

I kjernen er et oligarki definert av økonomisk makt som oversetter til politisk kontroll. USA viser mange av disse egenskapene, fra milliardærfinansierte politiske kampanjer til deregulering av industrier som er til fordel for eliten.

Mens valg fortsatt finner sted, er realiteten at rikdom i økende grad dikterer politiske utfall, og plasserer landet i en prekær posisjon mellom demokrati og oligarkisk styre.

Rollen til rikdomsulikhet i skiftende makt

En av nøkkelmarkørene for oligarki er ekstrem rikdomsulikhet, og i USA er tallene svimlende.

Den rikeste 1% av amerikanerne kontrollerer nesten 30% av nasjonens formue, mens de nederste 50% eier bare 2,5%.

Dette gapet er større enn på noe tidspunkt i moderne amerikansk historie og gjenspeiler nivåer sett i føydale samfunn snarere enn demokratiske.

Denne konsentrasjonen av rikdom gir enorm makt til en liten gruppe individer som kan påvirke valg, forme politikk og, i noen tilfeller, diktere regjeringens agendaer.

Citizens United-dommen, som tillater ubegrensede bedrifters og individuelle utgifter i politiske kampanjer, har bare gjort ting verre.

Resultatet? Et system der offentlig politikk ofte gjenspeiler interessene til de ultra-rike snarere enn flertallet av innbyggerne.

Under Trumps andre administrasjon forventes dette skillet å utvide seg ytterligere.

Hans økonomiske politikk prioriterer deregulering, skattekutt for de velstående og proteksjonistisk handelspolitikk, som alle kommer milliardærelitene til gode på bekostning av middelklassen og arbeiderklassen.

Spørsmålet er ikke lenger om rikdom påvirker politikken – det er i hvilken grad demokratiet kan fungere når finansmakten er så uforholdsmessig fordelt.

Hvordan Trumps andre administrasjon legemliggjør oligarkisk politikk

Trumps presidentskap har historisk sett vært preget av en enestående allianse mellom politisk makt og økonomiske eliter. Hans andre periode er ikke annerledes, med et kabinett og en rådgivende sirkel sammensatt av tre sentrale fraksjoner:

For det første har de konservative mainstreamerne, inkludert figurer som finansminister Scott Bessent og National Economic Council Director Kevin Hassett, som mål å opprettholde en viss økonomisk stabilitet.

Imidlertid har de i stor grad omfavnet Trumps proteksjonistiske holdning, og støttet tariffer og deregulering samtidig som de har sikret at Wall Street-interessene forblir ivaretatt.

Deretter presser America Firsters, ledet av figurer som Stephen Miller og Peter Navarro, for aggressiv nasjonalistisk politikk, inkludert høye tollsatser, streng innvandringskontroll og økonomisk isolasjonisme.

Deres visjon er i tråd med Trumps strategi for å omforme USAs økonomiske og utenrikspolitikk gjennom proteksjonistiske tiltak som gagner utvalgte bransjer samtidig som den begrenser internasjonal konkurranse.

Til slutt, teknologimagnatene, slike som Elon Musk, David Sacks, Mark Zuckerberg og Marc Andreessen. Alle prøver nå å avvikle myndighetenes tilsyn mens de sementerer bedriftens dominans over nøkkelnæringer.

Spesielt Musk har fått betydelig innflytelse gjennom sitt lederskap for Department of Government Efficiency (DOGE), et nyopprettet byrå designet for å krympe føderalt byråkrati.

Disse tre fraksjonene stemmer ikke alltid overens, men til sammen representerer de et skifte mot et økonomisk system der makten i økende grad er konsentrert i hendene på en velstående elite.

Ifølge nylige rapporter kan den estimerte nettoverdien til Trumps administrasjon være mer enn 20 milliarder dollar.

Er Silicon Valley den nye “oligarkiske klassen”?

Mens tradisjonelle oligarkier har blitt bygget på industrier som olje, bank og naturressurser, er versjonen fra det 21. århundre drevet av teknologi og datakontroll.

Silicon Valley-milliardærer har nå enorm innflytelse over ikke bare handel, men også informasjonsspredning og nasjonal sikkerhet.

Selskaper som Amazon, Meta og Tesla kontrollerer store og sentraliserte digitale økosystemer, som lar dem forme offentlig diskurs og offentlig politikk.

Trumps dype bånd med teknologimoguler har styrket deres innflytelse, med skikkelser som Musk og Zuckerberg som har fått førsteklasses plass ved innsettelsen hans, som symboliserer deres høye politiske status.

Argumentet om at USA er i ferd med å bli et “teknologisk oligarki” er imidlertid feil.

I motsetning til i Russland, hvor oligarker opererer som en samlet blokk, er Silicon Valley full av konkurranse.

Musk og Zuckerberg er direkte rivaler i sosiale medier, mens Amazon og Google kjemper om dominans innen cloud computing og AI.

Ikke desto mindre fornekter ikke denne inndelingen det faktum at teknologimilliardærer nå har mer politisk og økonomisk innflytelse enn noen gang før.

Hvordan Trump skjermer milliardærrikdom

Et av de mest direkte eksemplene på at Trump favoriserte oligarkiske interesser var hans beslutning om å skrote Bidens globale skattereform.

Opprinnelig hadde dette initiativet som mål å etablere en 15 % minimums selskapsskattesats på verdensbasis, for å dempe multinasjonal skatteunngåelse og sikre at selskaper som Amazon og Meta betalte sin rettferdige andel.

Reformen handlet ikke bare om inntektsinnkreving; det var et grunnleggende forsøk på å begrense milliardærers og selskapers evne til å manipulere globale skattelover til deres fordel.

Den forsøkte å forhindre mektige multinasjonale enheter fra å flytte overskudd til skatteparadiser, og effektivt sulte nasjoner på offentlige midler som er avgjørende for infrastruktur, helsetjenester og utdanning.

Trumps avvisning av avtalen var ikke en overraskelse, men snarere et kalkulert grep for å forskanse rikdommen til USAs milliardærklasse ytterligere.

Ved å demontere det globale rammeverket sørget han for at amerikanske teknologigiganter kunne fortsette å utnytte smutthull til havs for å beskytte formuen deres.

Mens europeiske nasjoner og utviklingsøkonomier sliter med å opprettholde finansiell stabilitet, er USA fortsatt en muliggjører for rikdomshamstring i en enestående skala.

Uten koordinert global handling vil milliardærstøttede selskaper fortsette å konsolidere økonomisk og politisk makt, og utdype det allerede sterke skillet mellom ultra-rike og vanlige borgere.

Dette er også en av grunnene til at det amerikanske aksjemarkedet har prestert så godt de siste tiårene, sammenlignet med fremvoksende markeder.

Står Amerika i fare for å bli et fullstendig oligarki?

Mens USA fortsatt er et mangelfullt demokrati, utgjør den økende konsolideringen av rikdom og makt en ubestridelig risiko.

Grensen mellom demokrati og oligarki blir stadig mer utydelig.

Valg kan fortsatt forekomme, men når milliardærstøttede kandidater dominerer det politiske landskapet og politiske beslutninger favoriserer bedriftens interesser fremfor allmennheten, hva gjenstår av demokratisk styring?

Pengenes ukontrollerte innflytelse i politikken har svekket offentlig tillit, mens reguleringsbyråer har blitt systematisk demontert for å tjene eliten.

Hvis den nåværende banen fortsetter – der bedriftslobbying dikterer lovgivning, rikdomsulikhet blir dypere og politisk ansvarlighet svekkes – så vil ikke Amerika lenger «nærme seg» oligarki; den vil ha omfavnet den fullt ut.

Kampen for demokrati pågår. Hvorvidt USA gir etter for oligarkisk styre eller kjemper tilbake mot elitens dominans vil avhenge av offentlig press, politiske reformer og en fornyet forpliktelse til økonomisk rettferdighet.

Hvis det ikke kontrolleres, er imidlertid advarselsskiltene klare: Amerika nærmer seg en virkelighet der de ultrarike ikke lenger bare påvirker politikken – de kontrollerer den.