“Trumpcession”: De virkelige årsakene bak Trumps handelskrig og hva som kommer etterpå

Klokken 00:01 4. mars 2025 lanserte president Donald Trump den største handelskrigen i moderne amerikansk historie, og innførte tollsatser på 25 % på meksikanske og kanadiske importvarer og doblet toll på kinesiske varer til 20 %.

Mens noen av tollsatsene på Canada og Mexico har blitt lettet, forblir tollsatsene på Kina på plass.

Reaksjonene har vært dystre. USAs forbrukerstemning har falt kraftig, BNP-anslagene er nedjustert og markedene er i fritt fall.

Økonomer har slått alarm en stund nå. Denne handelskrigen vil definitivt få økonomien til å bremse ned, og øke risikoen for en resesjon.

På toppen av det er landet mer polarisert enn noen gang. En rekke teorier om Trumps endelige plan har dukket opp.

Noen sier at alt dette er en del av en dypere strategi for å omforme den amerikanske økonomien gjennom bevisst kortsiktig smerte.

Kan dette virkelig være tilfelle?

Den største handelskrigen på over et århundre

Trump har lenge fremmet toll som et verktøy for å tvinge frem innenlandsk industriell gjenopplivning.

Men de nye tariffene dverger 2018-2019 og overgår til og med Smoot-Hawley Act av 1930, som får mye skylden for å fordype den store depresjonen.

Estimater viser at 1,3 billioner dollar i import kan bli påvirket. Det er 42 % av den totale amerikanske varehandelen.

Administrasjonen demonterer med vilje globale forsyningskjeder som amerikanske industrier har stolt på i flere tiår.

I tillegg øker tariffer prisene på innsatsvarer for produsenter, noe som gjør biler, elektronikk, industrielt utstyr og mat dyrere.

Eksperter i bilindustrien har allerede advart om at prisene på nye kjøretøy vil stige med minst 12 000 dollar.

Detaljhandelen forbereder seg på bredbaserte prisøkninger, og Tax Foundation anslår at tariffer vil koste amerikanske husholdninger ytterligere 1 072 dollar årlig i 2025.

Handelsunderskuddet øker. I januar steg den med 25 % da bedrifter skyndte seg å importere varer før tollsatsene trådte i kraft.

Denne frontloadingen forvrenger økonomiske data, og skaper midlertidige etterspørselsoppganger som snart vil snu, og deprimerer veksten ytterligere.

Situasjonen eskalerer raskt ettersom handelspartnere gjengjelder seg. Canada innførte massive mottoll, med trusler om å begrense nikkeleksporten, som er en nøkkelinnsats i amerikansk produksjon.

Kina annonserte toll på 22 milliarder dollar av amerikanske landbruksvarer, inkludert soyabønner, hvete og svinekjøtt.

Mexico har lovet mottiltak, sannsynligvis rettet mot amerikansk jordbruk og industrieksport.

Den europeiske union er neste, med Trump som truer med 25 % toll på EUs bilimport, noe som øker spenningen ytterligere.

Disse gjengjeldelsestiltakene vil ikke bare redusere USAs eksport, men også svekke tilliten til næringslivet, og skape en avsmittende effekt av langsommere investeringer, fallende bedriftsoverskudd og økende arbeidsledighet.

Markeder og forbrukere hater usikkerhet

Finansmarkedene reagerer på ustabiliteten. S&P 500 har slettet gevinstene etter valget, og volatiliteten øker på tvers av alle aktivaklasser.

Investorer sliter med å prise inn den økonomiske effekten av tollsatser, spesielt ettersom Trumps politiske endringer i siste øyeblikk skaper usikkerhet om det langsiktige forretningsklimaet.

S&P 500 falt med 6 % den siste måneden, NASDAQ 8 %, og Atlanta Fed reduserte BNP-prognosen for 1. kvartal fra +3,9 % til -2,8 %.

Federal Reserve står nå overfor et politisk dilemma. Tariffdrevet inflasjon kan tvinge Fed til å holde renten høy, men en avtagende økonomi kan kreve pengepolitiske lettelser.

Et for tidlig rentekutt kan føre til inflasjon, mens å holde renten for høy kan forverre nedgangen.

Denne usikkerheten svekker allerede forretningsinvesteringene, med fabrikkbestillinger som krymper og bedriftens utgiftsplaner er nedskalert.

Nylige data fra Institute for Supply Management (ISM) viser at fabrikkaktiviteten i USA har stagnert, med nye ordrer og arbeidskontrakter.

Forstyrrelser i forsyningskjeden forårsaket av tariffer øker innsatskostnadene for bedrifter raskere enn de kan overføre dem til forbrukerne, og presser fortjenestemarginene ytterligere.

Mange bedrifter avventer ekspansjonsplaner og venter på klarhet om handelspolitikk og renter.

I mellomtiden gjør administrasjonen store kutt i føderal sysselsetting. Over 250 000 offentlige ansatte har mistet jobben på få uker.

Det er 10 % av den føderale arbeidsstyrken. Regjeringens rolle i økonomien blir med vilje redusert, en kjernen i Trumps økonomiske tilnærming.

Er dette en orkestrert nedgang?

Trump insisterer på at tollsatsene hans vil «gjøre Amerika rik igjen», men mange økonomer hevder at administrasjonen bevisst planlegger en økonomisk nedgang for å omforme den amerikanske økonomien.

En hovedårsak til denne tilnærmingen er politisk timing. Hvis en lavkonjunktur inntreffer i 2025 eller 2026, kan administrasjonen forsøke en godt timet bedring før valget i 2028, slik at republikanerne kan kreve æren for en snuoperasjon.

En nedgang kan også tvinge Federal Reserve til å kutte renten, til fordel for eiendom, private equity og gjeldstunge industrier som trives med billige lån. Dette kan få gjenklang hos den yngre generasjonen velgere.

Utover valgstrategien prioriterer administrasjonen økonomisk nasjonalisme fremfor markedseffektivitet.

Ved å bryte globale forsyningskjeder og gjøre utenlandsk import uoverkommelig dyr, forsøker Trump å tvinge amerikanske selskaper til å sette produksjon på nytt, selv om det fører til høyere kostnader og lavere produktivitet.

Trumps økonomiske filosofi minner om historiske autarkistrategier, fra Nord-Koreas Juche-selvavhengighetsdoktrine til proteksjonisme fra den kalde krigen.

Målet ser ut til å være økonomisk selvforsyning, selv på bekostning av umiddelbar velstand.

Risikoen og hva som kommer etterpå

På kort sikt kan økende konsumpriser, usikkerhet i næringslivet og fallende investeringer stoppe økonomisk vekst.

Inflasjonspress fra tariffer driver allerede opp kostnadene for essensielle varer, og selskaper utsetter utvidelsesplaner på grunn av uforutsigbarhet i politikken.

En fullskala handelskrig er fortsatt en alvorlig mulighet, med Canada, Mexico, Kina og EU som alle forbereder gjengjeldelsestiltak.

Markedene reagerer også negativt, med S&P 500 som falt 6 % den siste måneden, NASDAQ ned 8 %, og Atlanta Fed har redusert BNP-prognosen for 1. kvartal fra +3,9 % til -2,8 %.

Hvis handelsforstyrrelser vedvarer utover 2026, kan konsekvensene bli enda mer alvorlige.

Global tillit til den amerikanske dollaren kan erodere, med store økonomier som søker alternativer for handelsoppgjør, noe som svekker USAs finansielle dominans.

Administrasjonens reshoring-strategi kan mislykkes i å levere bærekraftig produksjonsvekst, noe som fører til avindustrialisering snarere enn økonomisk gjenopplivning.

Hvis tariffer driver inflasjonen uten å forbedre innenlandsk produksjon, kan USA stå overfor en lengre periode med stagnasjon og økende kostnader.

Tre utfall er fortsatt mulige. I verste fall kan økende kostnader og handelssammenbrudd presse økonomien inn i en dyp resesjon, som ligner stagflasjonskrisen på 1970-tallet.

Et rotete mellomscenario kan se fortsatt turbulens, men med gradvise justeringer som forhindrer direkte kollaps.

Det beste utfallet, der tvungen reshoring revitaliserer innenlandsk produksjon, er fortsatt svært usikkert gitt historisk presedens.

USA er nå låst i et økonomisk eksperiment med høy innsats uten noe klart utfall. Kostnaden for feil er ekstremt høy for øyeblikket.