Irregulær migrasjon i Storbritannia: dehumaniserende narrativer gir næring til en krisetemming, finner rapport

Ny forskning fra University of Birmingham viser at Storbritannias diskurs om irregulær migrasjon er en kampplass for tall, stereotypier og politisk manøvrering.

Med tittelen The Narrative Construction of Migrant Irregularity in the United Kingdom: Representation and Narratives in Media, Politics, and Civil Society , dissekerer studien hvordan medier, politikere og fortalergrupper former offentlige oppfatninger og politikk rundt migrasjon.

Basert på en omfattende analyse av 5 987 medieartikler fra store britiske aviser ( The Guardian , The Times , The Daily Mail og The Daily Mirror ), 218 politiske dokumenter inkludert parlamentariske debatter og partimanifester, og 611 sivilsamfunnstekster som NGO-rapporter, strekker forskningen seg fra 2019 til 2023 – en antimigrant-utsendelsesperiode og 2023-utsendelser.

Funnene tegner et skarpt bilde: irregulær migrasjon er innrammet som en krise gjennom dehumaniserende statistikk og et overdimensjonert fokus på småbåtoverfarter, til tross for at det er et mindretall av ankomster.

Denne fortellingen, hevder studien, setter de menneskelige realitetene i migranters liv til side, forankrer avskrekkingspolitikk som deportasjoner og offshore-behandling, og forvrider debatten mot sikkerhet om rettigheter.

Mens Storbritannia navigerer etter sin identitet og økonomiske behov, utforsker denne analysen hvordan disse narrativene slår rot, hvorfor de holder ut, og deres bredere implikasjoner.

Hvordan tall gir næring til migrasjonskrisefortellingen

Statistikk dominerer migrasjonssamtalen, med media og politikere som fikserer på tall for å fremstille et overveldet system.

Dr. Stefano Piemontese, rapportens forfatter fra University of Birmingham, forklarer,

Denne numeriske fikseringen fjerner ikke bare de menneskelige realitetene ved migrasjon, og reduserer mennesker til bare gjenstander i logistikkprosesser med kryssinger og deportasjoner. Det skaper også en illusjon av målbarhet og kontroll i opinionen, spesielt for et fenomen som lenge har vært utformet som å kreve økt regulering, og gir anti-innvandringsretorikk med benchmarks som politiske løfter kan måles mot.

Studien fremhever hvordan dette fokuset dehumaniserer migranter, spesielt menn, som ofte blir avbildet som ansiktsløse masser i stedet for individer med historier.

Migrantmenn blir ofte konstruert som unge, single og rasiserte – en stereotypi som kaster dem ut som potensielle sikkerhetstrusler, mens kvinner blir fremstilt som sårbare mødre eller ofre for menneskehandel.

Denne kjønnsbaserte linsen, forsterket på tvers av de 5 987 artiklene som er analysert, forsterker en følelse av trussel fremfor empati.

Små båter overskygger strukturelle realiteter

Forskningen avslører en overveldende vekt på kryssing av småbåter i Den engelske kanal, til tross for at dette bare står for et mindretall av irregulære ankomster.

De fleste irregulære migranter kommer inn eller forblir i Storbritannia gjennom visumoverskridelser, byråkratiske hindringer eller politiske endringer – veier som får langt mindre oppmerksomhet.

Professor Nando Sigona, styreleder for internasjonal migrasjon og tvangsflytting ved University of Birmingham og koordinator for I-CLAIM-studien, bemerker,

Ved å utforme migrasjon først og fremst som et spørsmål om grensehåndhevelse, er debatten skjev mot sikkerhetshensyn i stedet for å ta opp migranters rettigheter, bidrag og langsiktig integrering.

Dette uforholdsmessige fokuset gir næring til en krisementalitet.

Studiens analyse av politiske dokumenter og media viser at båtankomster dominerer overskrifter og debatter, og rettferdiggjør restriktive tiltak som 2023-loven om ulovlig migrasjon og stoppet Rwandas utvisningsplaner.

Resultatet er en offentlig fortelling som ignorerer strukturelle årsaker – som langvarig visumbehandling eller restriktive juridiske veier – til fordel for nødhjelp.

Politisk retorikk: kriminelle eller ofre?

Politikere lager en dobbel fortelling, og fremstiller irregulære migranter som både kriminelle og ofre – en innramming som tjener flere mål.

Studien finner at politisk diskurs, på tvers av 218 dokumenter, svinger mellom disse polene.

Irregulære migranter blir stemplet som trusler, som rettferdiggjør tøff politikk, samtidig som de blir kastet som ofre for smuglernettverk, slik at regjeringer kan kreve humanitære hensikter.

Piemontese observerer,

Denne doble rammen gjør det mulig for regjeringer å posisjonere seg som både tøffe mot migrasjon og humanitære i sine intervensjoner – spesielt gjennom avskrekkingsbasert politikk som deportasjoner og offshore-behandling.

Denne retorikken instrumentaliserer «ulovlig migrasjon» for å styrke restriktive tiltak.

Studien bemerker hvordan politiske narrativer skiller «ulovlige» migranter fra «lovlige» eller «dyktige», ved å bruke forestillinger om fortjenstevne og ønskelighet.

Konservativ retorikk kombinerer ofte avskrekking – som visumrestriksjoner – med selektiv åpenhet for «ønskede» arbeidere, som beskytter dyktige migranter mot tilbakeslag mens de baktaler andre.

Denne tilnærmingen undergraver asylrettighetene ved å blande flyktninger sammen med kriminelle, og flytte offentlig fokus fra medfølelse til kontroll.

Media speiler regjeringens linjer

Media, til og med liberale utsalgssteder, forsterker ofte regjeringens retorikk.

Studien fra University of Birmingham fant at på tvers av de 5 987 artiklene fra The Guardian , The Times , The Daily Mail og The Daily Mirror , overskygget småbåtoverfarter og håndhevelsestemaer rettigheter eller strukturelle årsaker.

Venstreorienterte aviser som The Guardian og The Daily Mirror gjentok ofte statlige prioriteringer, mens The Daily Mail lente seg tungt inn i sikkerhetsinnramming, ofte ved å bruke dehumaniserende termer.

The Times tilbød en blanding av kriserapportering og politikkkritikk, men opererte fortsatt innenfor håndhevingsnarrativet.

“Selv kritiske røster blir fanget,” sier Sigona.

Media rapporterer ikke bare – de gjengir statens logikk.

Dette ekkokammeret former offentlig oppfatning. Meningsmålinger viser at briter overvurderer irregulære migranttall og knytter dem til kriminalitet, til tross for bevis på det motsatte.

Sivilsamfunnets begrensede motfortelling

Sivilsamfunnsgrupper – representert i 611 tekster fra frivillige organisasjoner, påvirkningsorganer og forskningsorganisasjoner – trekker tilbake og fremhever migranters rettigheter og bidrag.

Likevel reagerer deres innsats ofte på regjerings- og mediarammer i stedet for å sette en ny agenda.

Studien finner økonomiske og humanitære argumenter som råder, men utfordrer sjelden det underliggende rammeverket for “fortjenthet”.

“De er pakket inn,” sier Piemontese.

Talsmenn argumenterer innenfor en statssentrisk logikk – «migranter er bra for oss» – i stedet for å stille spørsmål ved hvorfor rettigheter avhenger av nytteverdi.

Denne reaktive holdningen begrenser deres evne til å reframe debatten.

Dagens migrasjonsnarrativ har dype røtter. Immigrasjonsloven fra 1971 knyttet innreise til økonomisk verdi, mens asyl- og innvandringsloven fra 1999 strammet inn asylreglene.

Brexit forsterket dette, med det poengbaserte systemet fra 2020 som favoriserte “dyktige” migranter fremfor andre.

Historisk sett har utenlandsfødte arbeidere gjenoppbygd etterkrigstidens Storbritannia og opprettholder i dag sektorer som helsevesenet, men politisk hensiktsmessighet kaster uregelmessigheter som en syndebukk.

Effekt og alternativer

Konsekvensene er dype.

Dehumaniserende narrativer eroderer offentlig medfølelse, mens politikk tapper ressurser – for eksempel Rwanda-deportasjoner forblir kostbare og uimplementerte.

Migranter står overfor limbo, med tusenvis som venter på asylvedtak under vanskelige forhold.

Sigona ber om endring:

“I stedet for å behandle irregulær migrasjon som et ‘problem som må løses’, foreslår vi et skifte mot fortellinger som anerkjenner migrasjon som et naturlig og historisk fenomen som krever en menneskesentrert og rettighetsbasert tilnærming.”

Dette betyr å ta tak i visumforsinkelser og juridiske veier, ikke bare å styrke grensene.

En nasjons speil

Birmingham-studien gjenspeiler Storbritannias kamp med sin identitet.

Uregelmessig migrasjon, en liten brøkdel av tilstrømningen, ruver stort i den offentlige psyken – en krise konstruert av tall, båter og frykt.

“Det er en narrativ felle,” sier Piemontese, “opprettholdt av media og politikk.”

Ettersom disse stemmene dominerer og det sivile samfunnet sliter, stiger de menneskelige kostnadene – rettigheter innskrenket, liv stoppet.

Å endre denne fortellingen krever å se migranter som individer, ikke trusler – et skifte Storbritannia ennå ikke har gjort.