Hva betyr Frankrikes gjeldsproblemer for Europa?

Det er vanskelig å være optimistisk angående Frankrikes økonomiske situasjon i det siste.

Forrige uke nedgraderte Moody’s Frankrikes kredittutsikter fra “stabile” til “negative”, et trekk som også støtter tidligere bekymringer fra Fitch.

Med gjelden anslått til å nå 115 % av BNP innen neste år og et årlig underskudd som forventes å nå 6,1 %, har Frankrike nå en av de mest prekære økonomiske posisjonene i Europa.

Nedgraderingen reiser betydelige spørsmål om Frankrikes evne til å styre sin økonomi og den fremtidige stabiliteten til den europeiske økonomien som helhet.

Et øyeblikksbilde av Frankrikes økonomiske problemer

Frankrikes finanspolitiske forverring har fått betydelig kritikk fra internasjonale byråer, hver advarsel om økt risiko for en av Europas største økonomier.

Moody’s nevnte Frankrikes økende gjeld og underskudd, samt et uforutsigbart politisk klima, som primære årsaker til nedgraderingen.

Landets statsgjeld har økt til 112 % av BNP, ansporet av omfattende utgifter under nylige økonomiske kriser som COVID-19 og den påfølgende inflasjonsoppgangen.

Statsminister Michel Barnier har foreslått et innstramningsbudsjett for å tøyle utgifter og øke skatten på de velstående, med sikte på å generere 60 milliarder euro i besparelser neste år alene.

Likevel har selv denne ambisiøse planen kjempet for å få gjennomslag, og møtt motstand fra begge ender av det politiske spekteret.

Nedgraderingen er et varselskudd som har sendt lånekostnadene for Frankrike til nesten tiår-høyder.

Rentene på franske obligasjoner har økt, noe som signaliserer at internasjonale investorer krever en høyere risikopremie.

Dette er spesielt viktig for Frankrike, hvis lånerenter påvirker ikke bare den innenlandske økonomien, men også angir en tone på tvers av europeiske markeder.

Macron og Barnier: en delt ledelse

En grunnleggende uenighet mellom president Emmanuel Macron og statsminister Michel Barnier kompliserer Frankrikes finanspolitiske vei ytterligere.

Macron, på vakt mot innstrammingers innvirkning på veksten, er imot drastiske budsjettkutt og skatteøkninger.

Han argumenterer for at økonomisk vekst, drevet av reformer han gjennomførte i løpet av sin periode, vil til slutt stabilisere Frankrikes finanser.

Macrons tilnærming, kalt «Macronomics», er avhengig av vekst for å løse budsjettproblemer – en strategi som blir stadig vanskeligere å selge til investorer og ratingbyråer på grunn av økende gjeld og underskudd.

Barnier ser derimot på Frankrikes underskudd som et presserende spørsmål som ikke kan ignoreres. Hans foreslåtte budsjett, med kraftige utgiftskutt og nye skatter, reflekterer hans tro på at bare umiddelbar handling kan forhindre ytterligere finanspolitisk nedgang.

Mangelen på konsensus i regjeringen har imidlertid forsinket kritiske reformer, noe som gjør Barniers plan sårbar for politiske stillstander som truer Frankrikes finanspolitiske troverdighet.

Markeder misliker delt ledelse

Frankrikes splittede politiske landskap bidrar bare til investorenes usikkerhet.

Siden Macron kalte ut et snarvalg i løpet av sommeren, har partiet hans mistet sitt tidligere flertall, og Barniers sparebudsjett har blitt fast i opposisjon.

Venstrefraksjoner har lagt til endringer for tilleggsskatt, mens høyrefraksjoner presser på for enda dypere kutt.

Barniers forslag har allerede utløst heftige debatter, med noen ytre venstre-lovgivere som presset på en ny 2% formuesskatt på milliardærer, som kritikere sier kan avskrekke investeringer.

Mangelen på en sammenhengende finanspolitikk har hatt en målbar innvirkning på Frankrikes troverdighet i finansmarkedene.

Ratingbyråer har bemerket at Frankrikes politiske splittelse gjør det usannsynlig å gjennomføre vedvarende underskuddsreduserende tiltak.

I et miljø der mange EU-land strammer inn budsjettene, er Frankrikes politiske situasjon et unikt ansvar, som signaliserer svak budsjettstyring og finanspolitisk disiplin i en tid hvor tillit er avgjørende.

Europas finanspolitiske regler under press

Frankrikes økonomiske problemer er en direkte utfordring til EUs finanspolitiske regler, som begrenser gjelden til 60 % av BNP og underskuddet til 3 %.

Frankrikes gjeld har økt langt utover disse grensene, og utgjør nå rundt 112 % av BNP.

EU-kommisjonen har til og med tatt opp muligheten for sanksjoner dersom Frankrike fortsetter å håne disse reglene.

Å håndheve slike straffer på EUs nest største økonomi vil imidlertid være en delikat og politisk ladet beslutning.

Situasjonen fremhever et langvarig dilemma: Hvordan kan Europa håndheve finanspolitisk disiplin uten å destabilisere en av hjørnesteinsøkonomiene?

Denne økonomiske belastningen reiser også spørsmål om effektiviteten av EUs finanspolitiske kriterier, ettersom Frankrike ikke er alene i sine budsjettkamper.

Land over hele Europa sliter med økende gjeld midt i høye renter og avtagende økonomier, og effektiviteten til EUs finanspolitikk er under gransking.

Hvis en av Europas største økonomier ikke kan oppfylle reglene, kan dette føre til bredere reformdiskusjoner, og potensielt omforme hvordan EU nærmer seg gjelds- og underskuddspolitikk.

Hvordan ser Frankrikes fremtid ut?

Frankrikes “negative” utsikter kan innebære høyere avkastning, men det signaliserer også sårbarhet i en av EUs nøkkeløkonomier.

Investorer blir mer forsiktige med Frankrikes gjeld, noe som gjenspeiles i de økende rentene på franske obligasjoner sammenlignet med mer stabile økonomier som Tyskland.

Hvis ratingbyråene fortsetter å miste troen på Frankrikes finansforvaltning, kan lånekostnadene stige enda mer, noe som øker belastningen på statsfinansene.

Nedgraderingen reiser også bredere spørsmål om hvor bærekraftige vekstbaserte finansstrategier som “Macronomics” egentlig er. Macrons vekst-første-tilnærming står overfor gransking ettersom Frankrikes gjeld og underskudd fortsetter å øke.

Uten flertall i parlamentet har Macrons team begrenset spillerom i budsjettspørsmål, noe som gjør betydelige økonomiske reformer enda vanskeligere å gjennomføre.

Bredere budskap for Europa

Frankrikes finanspolitiske kamper har implikasjoner langt utenfor landets grenser.

Den europeiske union er avhengig av sine største økonomier, spesielt Tyskland og Frankrike, for å være et eksempel på finanspolitisk stabilitet.

Med Tyskland som forvalter et disiplinert budsjett og nå Frankrikes finanser under streng gransking, er det en ny vekt på økonomisk ansvarlighet innenfor blokken.

Den finanspolitiske banen Frankrike tar vil tjene som en nøkkelindikator på hvordan EU håndhever finanspolitisk etterlevelse blant medlemslandene, spesielt i et miljø med høye innsatser der økende gjeld og inflasjon belaster statsbudsjettene over hele kontinentet.

Moody’s nedgradering er mer enn bare et tilbakeslag for Frankrike; det er en melding til Europas beslutningstakere om konsekvensene av ukontrollert gjeld.

Ettersom EU-økonomiene står overfor avtagende vekst og økende kostnader, endres forventningene til finanspolitisk disiplin, og Frankrikes erfaring kan bli en advarsel for andre.

Med den truende muligheten for flere ratingnedgraderinger, vil Frankrikes økonomiske vei fremover være en avgjørende test av EUs finanspolitiske besluttsomhet og potensielt et vendepunkt for politikken.