Hvordan Trumps «America First» tvinger Europa til å vokse opp

Uttrykket “America First” ble først brukt som Donald Trumps kampanjeslagord. Nå er det det avgjørende trekk ved amerikansk utenrikspolitikk.

Det er også grunnen til at USA beveger seg bort fra Europa, og lar NATO og EU tenke over fremtiden sin uten garantert amerikansk støtte.

Denne endringen er nå åpenbar, med USAs bistand til Ukraina stoppet opp og NATOs enhet under press.

Europas militære avhengighet, økonomiske sårbarheter og interne splittelser er nå avdekket.

Men dette sjokket kan også være katalysatoren Europa trengte for å bli en mer enhetlig og selvhjulpen makt.

Hvorfor vender Amerika seg bort fra Europa?

Siden 1945 har det transatlantiske forholdet vært hjørnesteinen i vestlig sikkerhet. Under Trump sliter forholdet raskt.

USA beveger seg for å redusere sitt militære fotavtrykk i Europa, truer NATO-forpliktelser og trekker støtten til Ukraina tilbake.

Rapporter tyder på at Trump har diskutert tilbaketrekning av amerikanske tropper fra viktige regioner som Baltikum, samtidig som han har utelatt Ukraina fra nylige fredssamtaler med Russland.

Trump har også åpenlyst klandret Ukraina for krigen; en påstand som ikke er støttet av fakta og avvist selv av mange av hans egne støttespillere.

Meningsmålinger viser at de fleste amerikanere fortsatt favoriserer NATO. En Gallup-undersøkelse viser at offentlig støtte til alliansen holder seg stabil.

Likevel registreres utenrikspolitikk knapt som en bekymring for amerikanske velgere når de blir spurt om landets toppprioriteringer.

Dette åpner for en mulighet for Trump-administrasjonen til å omforme global politikk uten betydelig innenlandsk pushback.

Men Trumps skifte er ikke bare taktisk. Den viser en bredere ideologisk retrett til isolasjonisme, som minner om USA før andre verdenskrig.

Trumps “America First” gjenspeiler Charles Lindberghs bevegelse på 1930-tallet, som argumenterte for at USA burde forlate Europa for å håndtere sine egne saker og fokusere utelukkende på å forsvare den vestlige halvkule.

I praksis betyr dette å la Europa bli utsatt for eksterne trusler, spesielt fra Russland, mens Washington refokuserer innover og ser etter måter å kutte avtaler med tidligere rivaler.

Hvorfor tar Trump parti med Russland?

Det er to konkurrerende teorier om hvorfor Trump nå dreier mot Russland.

Den ene er geopolitisk. Trump prøver kanskje en “omvendt Kissinger”-strategi. Det betyr å fri til Russland for å svekke Kinas voksende makt i Asia.

Under den kalde krigen spilte Henry Kissinger Kina ut mot Sovjetunionen.

Trump håper kanskje å snu Russland eller i det minste presse det til nøytralitet i en fremtidig konflikt mellom USA og Kina.

Den andre teorien er ideologisk. Trumps indre krets ser i økende grad på Russland som en kulturell alliert.

I amerikanske høyreorienterte medier blir Russland ofte fremstilt som en forsvarer av «tradisjonelle verdier».

Trump-allierte som Tucker Carlson og Steve Bannon roser jevnlig Russlands konservative holdning til kjønn, familie og religion.

Fortellingen kaster Russland som en høyborg mot vestlig liberalisme og sosial progressivisme, noen ganger beskrevet som «våkenhet».

Europa blir derimot sett på med mistenksomhet av deler av den amerikanske høyresiden.

Med sine sekulære samfunn, sosiale velferdsmodeller og liberale verdier har Europa blitt en kulturell motsetning.

Uansett hvilken teori som har størst vekt, er resultatet det samme.

Trumps administrasjon ser på Russland som en partner verdt å imøtekomme, selv på bekostning av historiske europeiske allierte.

Europas motvillige vendepunkt

Trumps pivot er smertefullt for Europa, men også forsinket. I flere tiår har Europa underinvestert i forsvar, og stolte på den amerikanske sikkerhetsparaplyen.

Nå blir det sikkerhetsnettet trukket vekk.

Tyskland leder responsen. Med Friedrich Merz klar til å erstatte Olaf Scholz som kansler etter det nylige valget, forbereder Berlin en stor økning i forsvars- og infrastrukturutgifter.

Den økonomiske effekten merkes allerede. Goldman Sachs hevet sin prognose for tysk BNP-vekst i 2027 med et helt prosentpoeng, med henvisning til det forventede løftet fra forsvar og offentlige investeringer.

Enda viktigere er at Merz’ holdning bringer ham på linje med Frankrikes Emmanuel Macron, som lenge har tatt til orde for “strategisk autonomi”, der Europa ville være mindre avhengig av Washington.

EU-kommisjonen flytter også.

Ursula von der Leyen har skissert forslag om opptil €800 milliarder i ekstra forsvarsutgifter, ved å bruke en ny EU-lånefasilitet og endringer i finansregler som vil utelukke forsvar fra nasjonale lånegrenser.

For første gang siden den kalde krigen ser Europa seriøst ut med å bygge sitt sikkerhetsapparat.

Den økonomiske kampen: kan Europa hamle opp med USA?

Sikkerhet er bare en del av historien. Europa står også overfor en økonomisk utfordring.

Rapporter fra tidligere italienske statsministre Mario Draghi og Enrico Letta har avslørt Europas etterslep i innovasjon, produktivitet og kapitaldannelse sammenlignet med USA.

Den europeiske union har lenge slitt med fragmentering av det indre marked, noe som trekker veksten.

I følge IMF-data sitert av Draghi, skaper barrierer innenfor EU tilsvarende en 45 % toll på handel innen Europa.

Brussel presser frem arbeidet med å utdype det indre markedet, spesielt innen finansielle tjenester, energi og digitale sektorer.

En omdøpt «spareinvesteringsunion» har som mål å kanalisere Europas store spareoverskudd – hvorav mye for tiden er investert i USA – til innenlandske vekstprosjekter.

Men hindringene er kjente. Nasjonal proteksjonisme, saktegående institusjoner og politisk fragmentering er vanskelig å overvinne.

Den Trump-utløste krisen kan akselerere endring, men suksess vil kreve å bryte langvarige vaner.

UK-faktoren: en ny bro eller mer friksjon?

Det er en uventet oppside. Spenningene fra Brexit-tiden mellom London og Brussel avtar.

Storbritannia er nå en nøkkelpartner i Europas svar på Ukraina-krigen, og mange EU-stater krever en dypere sikkerhetspakt mellom Storbritannia og EU.

Keir Starmers diplomatiske fremstøt har hjulpet. Britiske firmaer kan snart få tilgang til EUs felles forsvarsanskaffelsesprogrammer, selv om Storbritannia forblir utenfor blokken.

Noen EU-medlemmer som Frankrike er imidlertid fortsatt imot å gi Storbritannia full tilgang til delte forsvarsmidler.

Situasjonen kan forverres hvis Trump retter seg mot EU med handelstoll og presser Storbritannia til å innrette seg med Washington over Brussel.

Europas ledere bør ta beslutninger de har forsinket lenge, fra opprustning til omstrukturering av økonomisk politikk.

Om denne krisen driver reell integrasjon eller avslører dypere brudd gjenstår å se.

Vesten deler seg kanskje. Men ved å gjøre det kan det også legge til rette for Europas gjenoppfinnelse.